Om det norske demokratiet

«Sidan 1814 har Noreg i prinsippet vore eit demokrati». Sitatet er hentet fra en anmeldelse av boken «Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018». Hvis det med demokrati menes stats- eller regjeringsform, er det en helt annen enn den som følger av Grunnlovens § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» Siste setning har stått uendret siden 1814, og fastslår i prinsippet at Norge er et innskrenket og arvelig monarki, og ikke et (uinnskrenket og arvelig) demokrati. Innskrenkningene er nedfelt i Grunnlovens første og siste del. Siste setning i § 1 vitner om at endringen av § 2 som Stortinget vedtok i 2014, også er grunnlovsstridig. Den nye § 2 har nemlig ordlyden: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

I den grad det gis noen innføring i Grunnlovens ånd og prinsipper ved norske utdanningsinstitusjoner, er det makthavernes tolking som ligger til grunn. Forståelsen til de som Grunnloven er kongerikets høyeste rettsvern mot. Nærmere bestemt statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter – de som påtar seg ansvar for at Grunnlovens bestemmelser i første og siste kapittel, i ett og alt overholdes av og i statens offentlige virksomhet i kongeriket. Slutningen følger av § 86. De som har sin makt i kraft av Grunnloven, oppfatter maktfordelingsprinsippet som lovens bærende grunnregel.

Når Grunnloven leses i lys av hvem den er kongerikets høyeste rettsvern for, fremstår solidaritetsprinsippet– en for alle, og alle for en – som dens bærende grunnregel. Slik sett er Hans Majestet Kongen den ene. At kongens person er hellig, og verken kan anklages eller lastes, er uttrykk for at han er hver enkelt av kongerikets innfødte og ufødte sin personlige stedfortreder i Statsråd eller regjeringen. Slik forstått blir det innlysende at statsrådene bærer det forfatningsrettslige ansvar for at lover eller tiltak som kan få grunnlovsstridige følger for noen av kongerikets innfødte eller ufødte, ikke iverksettes. Heller ikke slike som vedtas av Stortinget. Formålet med Grunnlovens maktfordelingsprinsipp er å hindre at slike følger inntreffer. Samt å sikre at statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter som ikke har virket til at lover og tiltak som får slike følger, verken fattes eller iverksettes, stilles til ansvar for Riksretten.

I Norge har (parlamentarisk) demokrati som regjeringsform – etter at den ble innført av Stortinget, nærmest ved et statskupp i 1884 – i praksis medført at Riksretten er nedlagt. Til at kongerikets innfødte og ufødte er gjort rettsløse i forfatningsrettslig forstand. Årsaken er at maktfordelingsprinsippet – Grunnlovens krav til absolutt skille mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt i riksrettssaker – i virkeligheten er opphevet. Et uttrykk for dette er at den utøvende makt nå er underlagt den lovgivende makt. Et annet er at skillet mellom påtalemakten og domsmakten i riksrettssaker – Odelstinget og Lagtinget – også er opphevet. Dermed er Grunnlovens krav til makthavernes selvjustis satt ut av kraft. Dette til tross for at Stortinget under ingen omstendigheter kan endre Grunnloven i strid med dens opprinnelige ånd og prinsipper – jf. Grunnlovens siste paragraf. Det som var ment å utvikle seg til et monarki der staten og hver enkelt innvåner er likeverdige juridiske personer, har nå blitt et altomfattende demokratisk "omsorgskannibali", der staten er gud og «Staten, det er vi».

Det alt overordnede formål med 17. mai-grunnloven fra 1814 var neppe å sikre demokratiet og rettsstaten. Det var snarere å sikre kongerikets ufødte og innfødte mot rettsstaten – uansett regjeringsform. Slutningen følger indirekte av den opprinnelige bestemmelse i §2 som innledes slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Det opprinnelige formålet med § 2 var neppe å brødfø en statskirke. Det er snarere grunn til å tro at formålet må ha vært å sikre noen og enhver mot å bli behandlet slik religionens opphavsmann ble. Som kjent var det folkets vilje – demokratiet – som sikret at makthaverne kunne «toe sine hender» – frikjenne seg selv – etter å ha dømt ham til døden.