Kjernen i en åndelig reformasjon. Kommentar til Olof Edsinger

Generalsekretær i Svenska Evangeliska Alliansen Olof Edsinger, bruker beretningene ifra Esra og Nehemja til å beskrive det han kaller kjernen i en åndelig reformasjon.

Et innenfor og et utenfor. Muren som Nehemja bygget blir brukt til å argumentere for at det trenges grenser. Det trengs et tydelig innenfor og et tydelig utenfor for å få til en åndelig reformasjon. Men så bruker han et bilde på en oppfatning av hva som er galt med selvoppfatningen i dagens kirke, som jeg stiller noen spørsmål ved. Han skriver: «Den svenske forfatteren Magnus Malm taler i en forbindelse om vår identitet som at den forutsetter både et «ja» og et «nei»: Ja: hva vi er. Nei: hva vi ikke er. Men så konstaterer han: «Likevel kan det fremdeles i fullt alvor fremføres som en troverdig oppfatning at «den kristne kirken defineres ikke av sine grenser, men av sentrum». Altså ikke av hva hun sier nei til, men bare av hva hun sier ja til. Urkirken hadde oppfattet dette som kvalifisert nonsens».

Er det riktig at kirkens sentrum bare består av et ja? Edsinger skriver ikke noe om hvordan denne oppfatningen viser seg i dagens kirkebilde. Derfor kan det være på sin plass å minne om hva kirkens sentrum innebærer. I kirkens sentrum står korset. Kirkens sentrum er forankret i den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Med til korset, hører korsets forargelse. Det var et kjent problem også for urkirken. Paulus skriver om dette i 1.Korinterbrev. At Jesus er kirkens ubestridte Herre og Mester, innebærer alltid både et ja og et nei. En annen svenske, Nathan Söderblom sier det slik: «sentrum i min teologi er Kristi kors og hans stedfortredende lidelse» (kilde De store religioner 1938, redaktør Eivind Berggrav).

Videre hevder Edsinger at Nehemjas reformer handlet om å rydde opp i sammenblandingen av det hellige og profane – at grensene ikke blir respektert. Som et eksempel bruker han Nehemjas oppgjør med blandingsekteskap. Både i Nehemjas bok og i Esras bok står det om et forbud mot å ta de fremmedes, sønner og døtre til ektefeller. Dette begrunnes i Moselovens forbud mot slike ekteskap, som var begrunnet i at dette kunne lede til avgudsdyrkelse. I Esras bok er det detaljert beskrevet hvordan konene fra de fremmede folkeslagene ble sendt bort.

Det hellige og det profane i lys av korset. I 1.Korinterbrev kap 7, står Paulus overfor et liknende problem. Noen kristne i Korint hadde ikke -troende ektefeller. Hvis Paulus skulle ha fulgt tankegangen fra Esra og Nehemja, da måtte han ha forordnet at menigheten sendte fra seg de ikke -troende ektefellene, siden det profane og det hellige nå er blandet sammen. Men det gjør han ikke. I stedet skriver Paulus: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende kvinnen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville barna deres være urene, men nå er de hellige». (1.Kor7,14). Dette er en helt annen måte å se det hellige på enn det Edsinger legger til grunn.

På korset møtes det hellige og det profane. Guds hellige kjærlighet møter menneskehetens synd. Her ligger det både et ja og et nei, som har den kraft at det kan forandre både relasjonen til Gud og til mennesker. Når Edsinger forankrer skillet mellom innenfor og utenfor kun i beretningen om Nehemjas murer, så forsvinner dette perspektivet.

Stavkirkeprekenen. Et annet bilde på menigheten som også benytter seg av en bygning, er stavkirkeprekenen fra 1200 tallet. Den tar i bruk bygge konstruksjonen til en stavkirke, for å beskrive hva en menighet er og hva et kristent liv er. Her for man et bilde, hvor både den kristen tro og det enkelte menighetsmedlem settes inn i en sammenheng. For eksempel, her er det både plass til de som blir tråkket på, og til de som gråter over andres synder. Dette perspektivet evner ikke det bildet som Edsinger bruker, å få frem. Stavkirkekonstruksjonen brukes også til å beskrive den indre kirke i den enkelte kristne. Dette siste er det viktig å minne om, at hver enkelt kristen skal med sitt liv gjøre seg til et sant tempel for den Hellige Ånd. I stavkirkeprekenen brukes døren som et bilde på innenfor og utenfor. For den enkelte kristne gir stavkirkeprekenen dessuten et bilde på hva som bestemmer innenfor og utenfor. Der skrives det at døren kan være et bilde på vår innsikt, som skjelner mellom godt og ondt, slik at vi åpner hjertene for alt som er godt (kilde: katolsk bønnebok 1990).

Lord Shaftesbury og frelsens betydning. Behovet for tydelighet, må ikke brukes til å forandre oppfatning av betydningen av kirkens sentrum. Edsinger henviser til urkirken, men det er også mye å lære fra kristne som har levd nærmere vår egen tid. Lord Shaftesbury levde i England på 1800 –tallet. Han er kjent for sitt store arbeid for sosial rettferdighet. Det var nettopp frelsens betydning for menneskets verdi, som ble motivasjonen for hans arbeid. Om ham ble det sagt: «Han har alltid forkynt Jesus Kristus og Ham korsfestet som sin virksomhets bærende grunn,..» . Hans måte å sette grenser på, var å kjempe frem lover som satte grenser for andre mennesker utnyttelse av de svake og undertrykte. (kilde Lord Shaftesbury, C.T. Ebbell 1938, Norsk Forlagsselskap). Det er altså mange måter som kirkens sentrum kan bidra til grensesetting på.