Verdidebatt

Like muligheter for barn som vokser opp i Norge

«Alle barn som vokser opp i Norge skal ha en trygg oppvekst og like muligheter.»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette skriver vår barneminister Kjell Ingolf Ropstad i Vårt Land 19. februar i år. Han fortsetter med å peke på at en av årsakene til barnefattigdom, er utfordringer med integrering av innvandrere, og hvor regjeringen vil bidra med en «forsterket innsats mot segregering og utenforskap». Så nevner han en rekke tiltak som skal bedre de økonomiske forutsetningene for at barn kan delta aktivt i utdanning og fritidsaktiviteter. Og Ropstad konkluderer så flott med følgende avsnitt: «Det viktigste er at vi gjør det vi kan for at alle barn som vokser opp i Norge har det trygt, og får like muligheter til utvikling, mestring og livsglede. Det gjelder uavhengig av hvor lenge de har bodd her, uavhengig av foreldrenes bakgrunn og uavhengig av hvor i landet de bor.»

Det Ropstad tydeligvis ikke har merket seg, er at det finnes andre hindringer enn de rent økonomiske for at barn som vokser opp i Norge skal ha like muligheter til trygghet, utvikling, mestring og livsglede. Det gjelder f.eks. formalitetene rundt oppholdstillatelser og statsborgerskap. At usikkerhet rundt familiens oppholds-status skaper utrygghet, er innlysende, og har vært dokumentert fra mange hold. Hva manglende statsborgerskap betyr for barns muligheter, har kanskje ikke vært like tydelig framme i debatten. Men både i skoler, idrettslag og andre fritidsaktiviteter er utenlandsreiser blitt en stadig vanligere del av opplegget – Hvite busser til Polen og treningsleirer i Spania er bare et par eksempler. Og i høyere utdanning og ved senere yrkesvalg, vil både utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere ta det som en selvfølge at søkeren kan delta på oppdrag eller opphold i utlandet. Ja, selv om vi bare oppholder oss innenfor landets grenser, møter vi stadig oftere krav om pass som eneste gyldige legitimasjon – f.eks. når vi ønsker å ta førerprøve for første gang.

For å få norsk statsborgerskap, må innvandrere oppfylle en rekke kriterier. Det første er at de «har klarlagt sin identitet» (SL §7a). Ifølge forskriftene til loven, er hovedregelen at «For å oppfylle kravet til klarlagt identitet må søkeren framlegge originalt pass …» (SF §1-1). Dette kan høres ut som et rimelig krav, men for barn som aldri har vært i foreldrenes opprinnelsesland, kan det vise seg å bli en uoverstigelig hindring.

Dette var faktisk en problemstilling som politikerne tok tak i allerede i 2012. Ut fra tanken om at barn ikke skal «lide for foreldrenes synder», kom det inn en unntaksbestemmelse i forskriften: «Dersom søkeren er født i riket og har fått sin identitet registrert i folkeregisteret, skal identiteten anses for klarlagt uten at det stilles krav om å legge frem pass …». Dette løste problemet for en del av disse barna.

Men fortsatt gjenstår det noen – hvor mange de er har jeg ikke oversikt over, antagelig bare en ganske liten gruppe. Dette er barn som er født underveis – foreldrene hadde forlatt hjemlandet sitt, som oftest i en kaotisk situasjon og derfor uten gyldige papirer, og uten å vite hvor de egentlig var på vei. Reisen kunne ta lang tid, for noen strekte den seg over flere år, med midlertidige opphold i flere ulike land før de omsider havnet i Norge. For de to ungdommene jeg kjenner best, møttes foreldrene i et asylmottak i Nederland hvor de oppholdt seg i flere år før de ble sendt videre til Norge. Begge ungdommene ble født i Nederland og har gyldige fødselsattester derfra. Til Norge kom de da de var 1 og 4 år gamle og ble registrert med både navn og bilde ved ankomsten.

Men dette er ikke godt nok for UDI. Selv om de nå har bodd her i snart 16 år, har permanent opphold og har gjennomført både grunnskole og videregående skole i Norge, forlanger UDI fortsatt at de skal klarlegge identiteten sin ved å fremlegge pass fra det landet foreldrene forlot en gang på 1990-tallet. Dette landet har imidlertid ingen egen ambassade i Norge, og ambassader i andre europeiske land svarer ikke på henvendelser fra ungdommene. De har selvfølgelig ingen ID-papirer fra dette såkalte «hjemlandet», og mulighetene for at en søknad om pass derfra skulle gi et positivt resultat, er lik null.

Heldigvis finnes det unntaksbestemmelser også for en slik situasjon. «Det kan gjøres unntak fra § 1-1 dersom søkeren omfattes av følgende tilfeller: 1. … eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt pass …». Dette er imidlertid en «kan-bestemmelse» som UDI kan velge å se bort fra. Og det gjør de! Selv om ingen av ambassadene er villige til å fortelle ungdommene hvordan de kan søke om pass, krever UDI at det er nettopp det de må gjøre. Hvordan de skal få til dette, har UDI imidlertid ingen formening om …

Mitt ønske er at noen politikere kunne fortelle UDI at en fødselsattest fra Nederland (og ev. andre land vi stoler på) er like god som en fødselsattest fra Norge. Barn som på denne måten har klarlagt sin identitet, og som ellers oppfyller kriteriene i lovverket, må kunne få innvilget norsk statsborgerskap uavhengig av foreldrenes sak.

Jeg har i løpet av denne våren gjort flere forsøk på å få gjort vår nye barneminister oppmerksom på denne svakheten i lovverket vårt, men hverken han eller andre sentrale politikere i Krf har villet se på saken (de har iallfall ikke gitt meg noe svar som tyder på det). Er det noen andre der ute som kan ta tak i dette? Det er jo egentlig en liten sak, men for de ungdommene det gjelder, er saken veldig viktig. Jeg kunne gi mange eksempler på hva det manglende statsborgerskapet betyr av vanskeligheter og utfordringer i hverdagen, og at det for dem oppleves som nettopp «segregering og utenforskap». Mitt ønske er at også disse unge menneskene kan oppleve trygghet og få «like muligheter til utvikling, mestring og livsglede».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt