Raag Rolfsen

8

Prinsessen og sjamanen

I reaksjonene mot det planlagte arrangementet i Stavanger, har den respektfulle dialogen med samtidsreligiøsiteten nesten vært fraværende.

Publisert: 27. mai 2019  /  636 visninger.

Skrevet sammen med Tore 
Laugerud, Areopagosprest


Nå ble det ingenting av dialogarrangementet i St. Petri kirke. Ingen får derfor erfare og evaluere hvordan denne samtalen ville fungert innenfor en kirkelig ramme. Oppmerksomheten fra media, ikke minst de sosiale, har vært på kongehus, kvakksalveri, kjendisstatus og det kommersielle. Vi har forståelse for medias kritikk av kommersialiserte og tvilsomme helbredelsespraksiser. Areopagos ønsker imidlertid å understreke viktigheten av å stå i en respektfull dialog med samtidsreligiøsiteten. Det gjelder også nysjamanismen og dens følgere.

Samstemt kritikk

I reaksjonene mot det planlagte arrangementet har dette perspektivet vært nesten fraværende. Fra påfallende ulike hold har reaksjonene vært dominert av hoderysting og enkelte utslag av latterliggjøring. Konservative kristne, liberale kristne og vitenskapstro humanetikere har vært samstemte i kritikken. I første omgang kan denne samstemtheten virke overraskende. Men i realiteten er disse posisjonene sluttprodukter av den samme idéhistoriske utviklingen.

Allerede gjennomføringen av reformasjonen på 1500-tallet betydde en kamp mot overtro og folkereligiøsitet. Dette ble en seig kamp, og helt fram til i dag finner vi rester av troen på tegn og varsler, på åndsmakter og ­andre skjulte krefter i tilværelsen. Denne kampen kjempes fortsatt, og den vinnes av dem som ønsker å fortolke verden kun i vitenskapelige termer. Konklusjonen på debatten om arrangementet i St. Petri er et eksempel på det.

Opplysningstiden på 1700-­tallet er en nøkkel til å forstå den idéhistoriske utviklingen som leder til den automatiske raljeringen med det verdensbildet som var rådende i tidligere tider. I kortform er opplysningstidens bærende idé at verden må forstås rasjonelt. Sosiologen Max Weber og filosofen Charles Taylor har beskrevet denne utviklingen som avfortrylling og sekularisering.

Tømmes for åndskrefter

For ateister og agnostikere betyr det at fornuften blir enerådende for å forstå tilværelsen. For pietismen betyr det at åndskampen inderliggjøres. Den kampen som kjempes og den troen som antas skjer i den enkeltes indre. For liberale kristne skyves det guddommelige til tilværelsens yttergrense. Gud blir den som har grepet inn i historien for så trekke seg tilbake, slik at vi kan avkode og leve etter de vitenskapelige og moralske lover Gud har lagt inn i tilværelsen.

Felles for alle disse posisjonene er at verden tømmes for åndskrefter. Troen på et besjelet univers forsvinner og det er ikke lenger mulig å forstå tilværelsen kosmologisk. De tre posisjonene som ble nevnt innledningsvis deler slik en grunnleggende forståelse av tilværelsen.

De fleste vil være enig i at denne fornuftsdrevne utviklingen har betydd fremskritt på mange områder. Vi ønsker ikke å skru klokken 500 år tilbake. Men ikke alle mennesker greier å slå seg til ro med denne situasjonen i sin søken etter eksistensiell mening. Den rådende og åndløse fortolkningsrammen framstår ikke som meningsgivende i møte med de erfaringene som mennesker gjør seg. Det finnes en uro, mange ganger uartikulert, over et verdensbilde som gjør virkeligheten enten verdiløs eller til råmateriale for å realisere vårt moderne prosjekt. Det er naturlig at mange fra nyåndelige miljøer engasjerer seg i miljøkampen. For dem handler det om å fastholde naturens egenverdi.

Medvandrende holdning

Areopagos er en kristen organisasjon med snart 100 års erfaring med dialog i grensefeltet mellom kristen tro, annen religiøsitet og sekularisme. Vi mener det er viktig å lytte til og forstå de fenomenene som en mangfoldig samtidsreligiøsitet bringer med seg. Og vi tror at en slik medvandrende holdning er med på å fornye og fordype vår egen tro.

I reaksjonene mot prinsessens nye opplegg betrakter mange nysjamanisme som en religion. Andre trekker paralleller mellom nysjamanismen og opprinnelige kulturers forhold til åndeverdenen. Begge deler avdekker et stort behov for kunnskap og kontakt. Nysjamanismen er en (post-) moderne, global nyåndelig bevegelse av betydelige dimensjoner. Nyåndeligheten viser hvordan mennesker i vårt individualistiske multisamfunn søker å skape eksistensiell mening ved å kombinere modernitet med åndelighet. Nysjamanismen har en innebygd kritikk av det materialistiske samfunnets mentalitet og handlemåte, og henter forbilder til endring i urfolks visdom og spiritualitet.

Sjamanismens viktigste praksis var åndereisen. Man hensatte seg i en transetilstand gjennom tromming og møtte et kraftdyr som man samtalet med og hentet kraft og innsikt fra. I nysjamanismen kan reisen til åndeverdenen forstås på mange måter: som en dagdrøm eller fantasireise, som en reise innover i en selv, som et terapeutisk virkemiddel, som et reelt møte med åndelige vesener eller som en religiøs erfaring. Når «åndereisen» benyttes til selvutvikling og healing, er det ofte en god porsjon psykologi med i spillet. Vi står overfor en opprinnelig religiøs teknikk som tas ut av sin opprinnelige kontekst og kombineres med moderne psykologi. Det religiøse elementet avsvekkes, eller teknikken «sekulariseres», jamfør mindfulness og yoga.

Lytte og forstå

Vi vil understreke viktigheten av at vi som kirke ser det meningstapet sekulariseringen har skapt, anerkjenner menneskers oppriktige søken etter sammenheng i tilværelsen og tar på alvor mange menneskers erfaring av at nyåndelige praksiser har vært til hjelp for dem. I sin kritiske bedømming må kirken spørre om den aktuelle praksis er i samsvar med gode etiske standarder og om den har okkulte trekk. Samtidig må vi som kirke spørre hvorfor dens egen praksis og formidling ikke er meningsskapende for flere, og være villig til å lytte og forstå – kanskje til og med la seg endre.

Gjennom biskopens kansellering av avtalen med St. Petri kirke har kritikerne vunnet fram. Men ikke helt. Arrangementet er der like fullt, bare hensatt til en annen arena. Og publikum vil komme. Forbrukertilsynet vil følge med for å forsikre seg om at det ikke skjer noe som er i strid med loven om alternativ behandling. Det er bra. Men hva med latterliggjøringen av prinsessen og det hun er et symbol for? Risikerer den ikke å fremmedgjøre en betydelig gruppe mennesker fra både samfunn og kirke? Hvem har ansvar for at kritisk etterprøving og meningsutveksling skjer i respekt og vilje til å forstå?


3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2402 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1947 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 1921 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
27 dager siden / 1776 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1583 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
15 dager siden / 1235 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
18 dager siden / 1169 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
22 dager siden / 1101 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
20 dager siden / 1052 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere