Kirkevalget forklart – velgerne kan lure seg selv

I all hovedsak er Vårt Lands store artikkel om 'Kirkevalget forklart' fra 13. mai korrekt. Men i siste avsnitt er der formuleringer som innebærer at fremstillingen blir ufullstendig og dermed villedende. Hovedforskjellen mellom nominasjonskomiteenes lister og de andre listene er ikke at de førstnevnte «… skal være bredt sammensatt», og at «de andre listene kan være utformet på et bestemt program». Hovedforskjellen er at nominasjonskomiteenes lister legger opp til personvalg, mens de andre listene legger opp til partivalg. Det er av stor betydning at velgerne er klar over konsekvensene av denne forskjellen, ellers kan de lure seg selv.

Stemmer man på Bønnelista eller Åpen folkekirke, vet man omtrent hva man får: kandidater som står for et program, selv om ikke alle spørsmål er behandlet i programmene. Stemmer man på nominasjonskomiteenes lister, kan man saktens kumulere (gi stemmetillegg) til de kandidater man er enig med, men man risikerer at flere velgere kumulerer andre kandidater, slik at de man selv kumulerer, ikke får nok stemmer, samtidig som at man bidrar til at kandidater man kan være sterkt uenig med, blir valgt.

Dette kan benevnes en pervers effekt – ved sin stemmegiving oppnår man det stikk motsatte av det man ønsker. Når man benytter en personvalgliste, bidrar man til at lista øker sine sjanser for mandat, men man har minimal innflytelse på hvem som blir valgt. Minimal innflytelse på hvem som blir valgt har man egentlig også når man benytter andre lister. Men da vet man i hvert fall at de som blir valgt, står for omtrent det samme som de man evt kumulerer, slik som når man benytter f eks Høyres liste ved kommunevalget. Det er dette velgerne er vant til fra alle andre valg; derfor er det viktig at det advares mot faren for perverse effekter ved bruk av nominasjonskomiteenes lister.

Faren for perverse effekter blir spesielt stor dersom det organiseres anbefalelses-aksjoner, slik som ved forrige valg, der ikke-partiet Levende folkekirke anbefalte konservative kandidater på nominasjonskomiteenes lister. Resultatene viste at de aller fleste som ble valgt fra disse listene, var anbefalt av de Levende. Det skyldtes først og fremst at få liberale velgere brukte disse listene – de benyttet listene til Åpen folkekirke. Dermed var det få liberale kandidater på nominasjonskomiteenes lister som fikk tilstrekkelig med kumuleringer til å bli valgt.

I realiteten innebærer dette at en liste fra nominasjonskomiteen er en invitasjon overfor en gruppe som ikke stiller egen liste, til å gjøre listen til sin egen, ved at gruppen anbefaler kandidater. Det skal nemlig svært få kumuleringer til for at en anbefalingsaksjon lykkes. Ved årets valg er det uklart om ikke-partiet Frimodig kirke vil anbefale. Hvis ikke de gjør det, vil andre grupper kunne gjøre det.

Dersom to eller flere grupper anbefaler, vil virkningene kunne bli utydelige. Men hvis bare en enkelt gruppe anbefaler, blir nominasjonskomiteens liste i realiteten denne grupperingens liste – som de nærmest har fått i fanget, uten å måtte bry seg med å finne kandidater og beslektet strev.

Det er nærliggende å tenke seg at i de bispedømmer hvor Bønnelista ikke stiller, vil konservative grupper iverksette anbefalingsaksjoner, for slik å sikre et konservativt alternativ til Åpen Folkekirke. Fra en side sett er det gunstig at det slik blir to relativt klare alternativer, forutsatt at liberale velgere er klar over faren for perverse effekter, og er innforstått med at de ved å bruke nominasjonskomiteens liste, med stor sannsynlighet stemmer inn kandidater som i en del eller mange saker kan stå for det motsatte av hva de selv står for.

Når denne situasjonen har kunnet oppstå, er det fordi Kirkerådet aldri har tatt bryderiet med å utrede konsekvenser av kombinere personvalg og partivalg. En annen årsak er at en del kirkemøtedelegater var mot partivalg, som man mente ville kunne splitte Den norske kirke – som allerede er splittet i mange organisasjoner, med til dels svært ulike syn.

Dermed har vi fått en kombinasjon av valgordninger som innebærer at velgerne kan oppleve at de i realiteten sikrer mandat til kandidater de er sterkt uenige med, og der grupper kan bemektige seg nominasjonskomiteenes lister.

Det tryggeste for velgerne er å velge et parti – Bønnelista eller Åpen folkekirke. Og ved fremtidige valg må man unngå å kombinere partivalg og personvalg, slik at faren for perverse effekter blir borte og velgerne ikke risikerer å lure seg selv, og slik at grupperinger som ikke vil ta bryet med å lage lister selv, kan slippe unna med å bemektige seg nominasjonskomiteens liste.