Verdidebatt

Om kulhet og retorikk

Kirken har til alle tider stått i et spenn mellom samtidsuttrykk og tradisjonsuttrykk, og jeg oppfatter Evans som en som har et originalt perspektiv på dette

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Finn Folke Thorp har i et leserinnlegg i Vårt Land 22. mai en rekke kommentarer til meg om kronikken «Slutt å gjøre kirken kul!» som sto på trykk onsdag 15. mai. Thorp etterlyser eksempler fra min side på konkrete forsøk på å gjøre kirken i Norge kul. Han mener at leseren overlates til gjetting. Han gjengir deretter noen eksempler som han antar rammes av det jeg tematiserer som «kul kirke».

Jeg skal svare Thorp på hvorfor jeg ikke har gitt eksempler. Det står faktisk ikke et ord om Den norske kirke i denne kronikken, hvis Thorp leser den en gang til. Dette var en kronikk til minne om nylig avdøde Rachel Held Evans, en innflytelsesrik amerikansk blogger og samfunnsdebattant som vendte tilbake til kirken på grunn av sakramentene. Dette syntes jeg var så tankevekkende at jeg valgte å hedre henne ved å gjengi det. Sjøl om amerikansk kirkeliv ikke uten videre er sammenliknbart med forholda i Den norske kirke, mener jeg at det er mange teologiske poenger hos Evans som er overførbare til norske forhold. Kirken har til alle tider stått i et spenn mellom samtidsuttrykk og tradisjonsuttrykk, og jeg oppfatter Evans som en som har et originalt perspektiv på dette.

Sjøl om mye er overførbart til vår kirke, ville jeg likevel ikke gitt eksempler. Det skyldes dette: Kirken er full av engasjerte medarbeidere, prester og andre tjenestegrupper som står på med liv og sjel for å tjene kirken på best mulig måte. Noen setter i gang tiltak som kan framstå som kontroversielle, og som ikke alle er uten videre bifaller. Det betyr ikke at de skal henges ut. Derimot kan det være viktig å tematisere dette på et overordna nivå for å skape en felles refleksjon blant kirkens folk. Thorp husker kanskje at det for eksempel pågikk for et par år siden en omfattende debatt om bindestrekgudstjenester. Dette er et eksempel på en strategi som er viktig å drøfte faglig. Utover dette har jeg ikke tenkt til å konkretisere mer. Jeg har såpass tillit til leserne at jeg antar at de kan reflektere. 

Markedsretorikken får jeg la ligge i denne omgang. Det jeg derimot ikke skal la ligge, er Thorps egen retorikk. At en kommunikasjonsrådgiver for Oslo kirkelige fellesråd velger å parkere meg og kronikken min som «et tvangsritual fra denkirkepolitisk korrekte fiffen» og omtaler antatte reaksjoner, reaksjoner som han ikke har noe grunnlag for å hevde har funnet sted, som noe som finner sted i «høykirkelige borger», er interessante talemåter fra en person som har kommunikasjon som sin særlige kompetanse. Det er også interessant å merke seg at han antar at min argumentasjon skyldes ureflekterte likes og dislikes, ikke faglig kompetanse. Videre antar han at jeg er kritisk til drop in dåp. I en kronikk som framhever sakramental teologi, håper jeg at han ser at det faller på sin egen urimelighet. Thorp lykkes ikke helt med å selge inn sitt eget budskap til meg gjennom de retoriske strategiene han velger. Kanskje de ville blitt mer salgbare hvis han antok mindre og kommuniserte med meg om det jeg faktisk skrev? 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt