Dagfinn Høybråten

96

Dette forventer vi av Ulstein

Dag Inge Ulstein skal gi sin første utviklingspolitiske redegjørelse til Stortinget i dag. Da må han redegjøre for hvordan norsk utviklingspolitikk skal være mest mulig effektiv.

Publisert: 23. mai 2019

Det er stor enighet blant norske politikere om at Norge skal være en viktig global aktør når det gjelder bistand og utvikling. Vår statsminister leder FNs påvirkningsgruppe for de globale bærekraftsmålene og Stortinget er stor sett samlet om de viktigste prioriteringene. Men når utviklingsminister Dag Inge Ulstein skal gi sin første utviklingspolitiske redegjørelse til Stortinget i dag, er det viktig at han redegjør for hvordan norsk utviklingspolitikk skal være mest mulig effektiv i en fremtid som kan bli mer urolig.

Tre illevarslende kriser

Mye har gått riktig vei de siste tiårene: Færre lever i ekstrem fattigdom og flere får tilgang til viktige tjenester som helse og utdanning. Det er vårt ansvar å sørge for at ettertiden ikke kommer til å beskrive 2019 som et år da denne positive trenden snudde. Det er særlig tre illevarslende kriser vi derfor må møte med pågangsmot og endringsvilje:

1. Klima- og miljøkrisen

Bare de siste to årene har vi sett en dramatisk økning i ekstremvær og klimaendringer over hele verden. Eksempler på dette er flommen som rammet 40 millioner mennesker i Sørøst-Asia i 2017. Samme år ble 20 millioner mennesker ble rammet av ekstrem matmangel på grunn av tørke i Øst- og Nord-Afrika. I 10 av verdens land øker mangelen på vann. Stadig flere er på flukt fra klimarelaterte katastrofer og kriser. Vi risikerer at livsgrunnlaget til millioner av mennesker forsvinner de nærmeste årene om vi ikke tar nødvendige grep nå.

For å stagge klima- og miljøkrisen må ledere over hele verden ta ansvar. Det haster å kutte klimagassutslipp. Norge er ikke på rett spor. Siden 1990 har norske utslipp økt med nesten 3 prosent. Men Norge må kutte minst 53 prosent innen 2030 dersom vi skal oppfylle vår rettmessige andel av Parisavtalen. Hvis ikke, er vi med på å skape en fremtid med mer enn 1,5 graders oppvarming - en verden vi ikke vil at neste generasjon skal måtte arve. Samtidig må vi hjelpe verdens fattige med å håndtere den globale oppvarmingen som allerede skjer. Det er de fattigste som rammes hardest av klimaendringer og ekstremvær, selv om de har gjort minst for å skape problemet. Derfor må Norge trappe kraftig opp den andelen av vår klimabistand som støtter utviklingsland å tilpasse seg klimaendringene. Norske regjeringer har nedprioritert dette i en årrekke. Vi håper på rask opptrapping av støtten til klimabistand.

2: Ulikhetskrisen

Forskjellene mellom land og innad i land øker. Analyser fra FN og bistandsorganisasjoner og fra myndighetene i fattige land viser det samme: De fattigste og mest sårbare faller utenfor på mange områder – de mister utdanning, får ikke helsetjenester, er mer utsatt for vold og overgrep og utnyttelse, og de mangler sikkerhetsnett når en krise rammer. De bor ofte i de mest sårbare landene. Det er nok her internasjonal bistand vil være mest etterspurt i fremtiden. Dette er land som Mali, Sør-Sudan, Sudan, Somalia og Afghanistan. Vi som jobber med utvikling og fattigdomsbekjempelse må ha fokus på å nå de sårbare menneskene i disse landene, i tett samarbeid med lokale myndigheter og lokale organisasjoner.

Det krever lokalt tilpasset innsats, hvor nødhjelp og langsiktig innsats må fungere godt sammen. Utjevning av forskjeller krever også grep innad i landene for å fremme den sosiale kontrakt, effektive skattesystemer og bekjempelse av korrupsjon. Vi trenger modige og tålmodige politikere for å få dette til.

3: Demokratikrisen

I 2018 ble demokratiet svekket i 89 av 167 land undersøkt av The Economist Intelligence Unit. Sivilt samfunn er ekstra utsatt for ulike former for press, kontroll og angrep. I flere av landene vi jobber opplever våre lokale partnere økt kontroll og press fra myndighetene. Dette vanskeliggjør viktig utviklingsarbeid, men svekker også tilliten til politikere og demokratiske systemer. Dette skaper sosial uro og manglende støtte til nødvendig statsbygging. En annen og svært alvorlig konsekvens av svekket demokrati er forhøyet risiko for maktmisbruk og korrupsjon. Tillit og ansvarlighet smuldrer hen. Samtidig viser undersøkelser fra CIVICUS og The Economist Intelligence Unit at sivilt samfunn i større grad mobiliserer mot denne utviklingen. Disse modige menneskene trenger global støtte.

Faktisk livsviktig

Så hva betyr disse tre negative trendene for Ulsteins utviklingspolitiske redegjørelse i Stortinget? Jeg håper at vi får en redegjørelse som samler oss rundt en tydelig retning for hvordan Norge skal møte disse tre krisene. Norge er en stor bistandsnasjon, med en stemme som blir lyttet til internasjonalt. Bistand er viktig – faktisk livsviktig. Norsk utviklingsinnsats redder liv, hjelper folk ut av fattigdom og gir håp til mennesker som faller utenfor.

Norge kan ikke redde verden alene, men vi må utnytte vårt handlingsrom på en mest mulig strategisk måte. Å tørre å arbeide helhetlig og langsiktig blir avgjørende for å sikre at norsk utviklingspolitikk får mest mulig effekt for de menneskene som trenger vår innsats mest.

Dagfinn 
Høybråten

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere