Den moderne rådløshet

Skrevet sammen med Yvonne Fritze, førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet

Det underlige ordet filikrati har vi fra beskrivelsen av unge, avhengige dataspillere i Kina og Sør-Korea. Bestyreren for en av de mange avvenningsanstalter i Kina sier at ni av ti barn som legges inn for spillavhengighet er offer for filikrati. Vi tror ikke at det å elske sine barn så mye at man setter til side sunn fornuft er noe som bare gjelder Kina, eller Sør-Korea. Kan norsk kultur være på vei mot denne tilstanden?

I våre intervjuer med norske, svenske og sørkoreanske foreldre og unge spillere hører vi om foreldre som forhandler fra dag til dag om tidsbruk og tjenester med sine barn. Kan barna vise til gode karakterer eller deltar de i sosiale aktiviteter og idrett, ser det ut til at de får styre mye selv her til lands. Foreldre tror det vil gå over og erfarer at jo strengere regulering, jo mer kreative blir barna på å omgå reglene.

Askepott-loven

Den tradisjonelle konfutsianske kulturen i Sør-Korea hegner sterkt om familien. Men staten pusher spillindustrien, stimulerer til å bygge e-sport arenaer og en medieindustri rundt dataspill som tiltrekker unge i store skarer. Spillene konstrueres med effekter som skaper hengivenhet og spenning. I Sør-Korea er det gjort forsøk på å redusere barns tilgang til nettet, blant annet ved å gjennomføre den såkalte «Askepott-loven», der online-spill ble lukket for barn under 16 år mellom kl 22 og 6 om morgenen. Navnet har den fra eventyret om Askepott som måtte hjem fra ballet før klokken slo. Effekten er beskjeden. Alle ungdommer skaffet seg et falsk identitetskort med riktig alder.

I Sør-Korea og Kina er foreldrene svært opptatt av at barna greier seg godt på skolen, og barn tilbringer ettermiddager og kvelder med ekstra undervisning på kveldsskoler. Ambisiøse foreldre tillater minimalt med dataspill, og regulerer spilletid med hard hånd. Andre forteller om at familien går samlet til PC-rooms der de kan spise god mat og spille sammen. Når tilbudene om fritidsaktiviteter i byene dessuten er svært utilstrekkelige, fyller spilling naturlig dette tomrommet. Sørkoreanske foreldre diskuterer i liten grad deres bekymringer om spilling med andre foreldre, men holder dem tilsynelatende innenfor familien. I tråd med denne tradisjonen gir skolene her lite støtte til å finne felles strategier.

Våre forhandlingsfamilier

Nordiske foreldre vi intervjuet vil selvfølgelig at barna lykkes på skolen. De anerkjenner avkommets ønsker om å få slappe av, men undrer seg over hva alle mediene, spillene og kontaktene gjør med barna deres. Forskningslitteraturen sier oss at faren for at barn blir avhengige av dataspill øker når foreldre ikke involverer seg og der barna får spille uhindret. Varme familier med gode relasjoner er viktig for å forhindre avhengighet hos barna. Nordiske barn anses som kompetente til å styre seg selv og nyter foreldrenes ettergivenhet. Grensene mellom avslapping og deltaking i familiens gjøremål forhandles: Hvis jeg blir med til bestemor, kan jeg spille til midnatt? Det er jo den kampen hver dag sa en mor, om denne kiving om lojalitet, grenser og tillit, mens barna verker etter å forlate samværet og komme seg til skjermen.

I Sør-Korea, Kina og Norge mener vi å se at foreldre bruker svært mye energi og bekymringer på å balansere en frykt for at barna henfaller til nytelsessyke, med aksept for lekebehovet. Familien har tapt mye av sin tradisjonelle rolle. Dermed kan spilling mot drager, monstre, kriger og suggererende musikk i en liksom-verden fylle et hull i et familieliv som er tappet for de fleste av de funksjonene som var gjeldende for bare en generasjon siden. Mens de sørkoreanske familiene i hovedsak har flyttet familiens prosjekt til skole og gode karakterer, er den nordiske familiens prosjekt mer utydelig. Kanskje er det idrett som er den norske familiens strategi for å fylle hullet? Kanskje er spilling i digitale omgivelser på vei til å bli familiens nye prosjekt, med «Instagramatikken» som samværsnorm og Facebook og læringsanalytikere som ledende oppdragere?

Regler og grensesetting

Vi som har erfaring med digitaliserte barn kjente på sorgen når barna foretrakk spilling og sosiale medier framfor vårt selskap. Vi forsøkte å ta føringen med regler og grensesetting, men tapte grundig mot den fossen av lyst som digitale medier synes å utløse i hjernens dyp. Kanskje en del av forklaring på foreldrenes tilsynelatende forståelse og forhandlingsvilje kan ses i sammenheng med filikratiet. Filikrati og det å vise kjærlighet gjennom ettergivenhet for nytelsesønsket er kanskje blitt vår beste mulighet for å forhandle oss til litt tid sammen i familien?

I vår kultur frasier vi oss utallige muligheter til å utvikle barn og unges myndighet, dels fordi foreldre prioriterer egen lykke, og tror barn blir lykkelige om de ikke oppdras. Hva skjer når de unge selv blir foreldre? Framtidas digitale familie vil kanskje heller leve familielivet ut i et univers designet av digitale kulturbærere med spenning og nytelse som fremste verdi. Det er her filikratiet kanskje er det minst hjelpsomme fenomenet vi trenger i den moderne rådløshetens tid.

Spørsmålet er om forhandlingsfamilien bør finne et nytt punkt å forhandle fra. Forbud og restriksjoner er lite populære, - og lite effektive, men ettergivenhet og håp om at det går over, er heller ikke noen vei. Hvis vi skal «inn i gamerverden» og engasjere oss, er det nettopp gjennom oppdragelse, der læring om grenser, om ansvar for andre, plikter og dyder, også hører med i bildet.