Verdidebatt

Kirken og merkevarebygging

Hvem er det som prøver å gjøre kirken så kul i Norge? Merete Thomassen kommer ikke med ett eneste eksempel.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

‘Slutt å gjøre kirken kul!’ er overskriften på Merete ­Thomassens innlegg i Vårt Land 15. mai. Thomassen presenterer synet til den amerikanske debattanten Rachel Held Evans som tar avstand fra å pakke det kristne budskapet inn i fancy innpakninger.

Jeg kan ikke lese spalten hennes på annen måte enn at hun gjør Evans ord til sine, og at hun mener debatten er relevant også i Norge. Med det som forutsetning plukker jeg opp hansken.

Overlatt til gjetning

Hvem er det som prøver å gjøre kirken så kul i ­Norge? Vi finner ingen eksempler i innlegget, vi blir overlatt til å gjette. Kan det være biskop Kari Veitebergs drop in-dåp i Oslo domkirke eller ­sokneprest Sunniva Gylvers Harry Potter-påske hun har i tankene? Uten mer konkrete eksempler sitter jeg igjen med en opplevelse av at dette er et tvangsritual fra den kirkepolitisk korrekte fiffen, som nærmest føler en forpliktelse til å angripe alle velmente folkekirkelige tiltak.

Bare uttrykket drop in-dåp ­smaker av kirkelig markedsføring og ­publikumsfrieri. Fy og fy. Likevel kom det mange som ville bli døpt. Det var det relevante, alminneliggjørende og kule som ledet dem til døpefonten. Du trenger bare å komme som du er, uten noen avtale. Du trenger ikke å føle noe fancy bunadspress. Det handler om én ting: å ta imot sakramentet. Og ­Potter-Påske da? Ja, da kokte det nok i de høykirkelige borger. Men foreldre kan fortelle at tenåringene selv ville på påskegudstjeneste. Den kule ­formen talte til dem. Flere gikk til nattverd for første gang. Gudstjenesten ble ­radiooverført annen påskedag, og alle kan høre den på nrk.no. Jeg tror ingen vil mene forkynnelsen er forflatet ­eller utvannet.

Veien til saligheten

Vi skal passe oss for innpakninger som forflater innholdet og tar oppmerksomheten bort fra budskapet. Men det er ingen innpakning som har monopol på å lede folk til saligheten. Den høykirkelige episkopale kirken til Evans har også valgt sin innpakning, men påstanden er dermed at ingen moderne kirkegjengere lar seg forstyrre av utsmykninger, utkledninger og barokke formuleringer. Det kan være populært å skjelle ut evangelikale amerikanske kirker i disse Trump-tider, men det ­finnes nok en og annen troshistorie som det er verdt å lytte til også i de kretser.

Folkekirken bør være mer relevant for folk. Det tror jeg alle er enige om, men annerledes? Thomassen mener at den gjennom å være annerledes blir relevant. Kanskje for henne, ikke for alle, tror jeg. Hun har rett i at man kan ta en kopp kaffe med vennene sine hvor som helst, men vil vi ikke at de skal ta den koppen i kirken? Kirkekaffen er et av de mest inkluderende og brobyggende tiltakene kirken har. Flott markedsføringstiltak!

Merkevarebygging

Alle kirker i dag driver med merkevarebygging. Også Jesus drev med merkevarebygging. For en selger! Han møtte folk der de var, og brukte et språk og eksempler som de forsto. Slik handlet Jesus, med ord og metoder som var aktuelle og relevante. Hvem kunne den gang tilby det som var annerledes – fariseerne?

Jeg tror faktisk ikke Jesus var så opptatt av å være annerledes. Er det bare så enkelt at Thomassen ikke liker ordet merkevarebygging, og bruker det for å beskrive de kirkene som har en form som ikke appellerer til henne?

Finn Folke Thorp

Kommunikasjonsrådgiver Kirkelig fellesråd i Oslo

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt