Svein Rognaldsen

Pensjonist
6

Sorteringssamfunnet og den norske skolen.

Begrepet sorteringssamfunn blir vanligvis brukt i forbindelse med debattene om abort og gen- og bioteknologi og betegner et samfunn der mennesker sorteres og rangeres ut fra bestemte egenskaper. Spørsmålet er om ikke skolen også har blitt et sorteringssamfunn?

Publisert: 21. mai 2019

Den offentlige skolen har en vesentlig del av æren for det som i særlig grad kjennetegner det norske samfunnet: muligheter for utdanning, inntekt, velferd og medbestemmelse. Samtidig blir det stadig tydeligere at skolen har store utfordringer: En femtedel av elevene forlater ungdomsskolen uten å ha tilegnet seg det de trenger for å kunne gjennomføre videregående opplæring og en fjerdedel fullfører ikke den videregående skolen. Dette fører i neste omgang til at et økende antall unge banker på døren til NAV utstyrt med diagnoser som kan kobles til noe av det de erfarte på skolen: de er dumme og mangler evnen til å lære og er preget av maktesløshet, formålsløshet og utenforskap.

Etter å ha fulgt skolen på nært hold, først som lærer i ungdomsskolen og den videregående skolen, siden som medansvarlig for universitetets lærerutdanning, mener jeg dette først og fremst skyldes at politikerne lenge har vært mer opptatt av skolen som virkemiddel for økonomisk vekst enn visjonen om tilpasset opplæring. Denne utviklingen skjøt for alvor fart etter at skolen på 1990-tallet ble kritisert for å legge for liten vekt på kunnskaper i fag som var spesielt viktige for næringslivet. Resultatet ble en omfattende reformvirksomhet med Arbeiderpartiets skolestatsråd Gudmund Hernes som den viktigste pådriveren. Han tvang skolen inn i et mønster med målstyrende læreplaner og pådyttet lærere og elever et innhold som var dominert av akademiske fag- og danningsidealer. Dette ble seinere fulgt opp av Høyres skolestatsråd Kristin Clemet som innførte et finmasket styrings- og vurderingssystem som beskriver, veier og rangerer skoler og elever ut fra den verdien de har.

Dette opplegget fungerer rimelig bra for elever som er så heldige å ha lærere som klarer å presentere lærestoffet på måter som gir mening både for det livet de lever her og nå og for framtiden, og det fungerer spesielt bra for elever som hele tiden får de beste karakterene. For de elevene som tilbringer time etter time på skolen uten å forstå hva undervisningen handlet om, som har lite å bidra med når klassen har gruppearbeid og som ikke behersker «framføringens» krevende kunst, fungerer dette dårlig. Når disse elevene tillegg hele tiden får vite at de ikke strekker til, er det ikke rart de gir opp.

Kommunenes sentralforbund (KS) har nettopp utarbeidet et opplegg, et Utenfor-regnskap, som kommuner og fylkeskommuner kan bruke til å bergne hvilke de får dersom elever misslykkes på skolen. På tross av at opplegget er tuftet på antakelsen om at det svarer seg å forebygge framfor å reparere når skaden først er gjort, sier KS ikke noe om hva som kan gjøres for å hindre frafallet. Skyldes dette at myndighetene ikke vet hvorfor et stadig stigende antall elever vender skolen ryggen, eller skyldes det at myndighetene ikke bryr seg om de som rammes av dette?

Lærerne har lenge kritisert myndighetene for at ambisiøse læreplaner og et rigid sorterings og vurderingssystem tvinger dem til å bruke mer tid på formidling og vurdering enn på elevenes læring. Dette har bidradd til at pugg og terping på detaljer har blitt viktigere enn forståelse og anvendelse. Myndighetene har forsøkt å bøte på noe av dette via en lang rekke forsøk og reformer (her er Norge helt på topp i verden), men uten at dette har vært spesielt vellykket. Det gjelder læringsresultater i de «viktige» skolefagene der situasjonen stort sett er slik den var da det første PISA-sjokket kom i år 2000, men særlig i forhold til visjonen om tilpasset opplæring og målsettingen om at skolen skal bidra til sosial utjevning. Hva gikk galt?

Stoltenberg-utvalgets rapport om skolens «gutteproblem» forteller noe om årsakene: Bortsett fra forsiktige antydninger om at skolen kanskje er blitt for teoretisk for mange gutter, viser rapporten at «eksepertene» som myndighetene mener vet mest om hva dette handler om, er uenige både om «diagnose» og «behandling». Dermed kan skolebyråkrater og politikere enda en gang plukke det de liker fra det mylderet av ulike synspunkter og forslag til endringer som foreligger.

Lærerne har lenge kritisert læreplanene for å være for ambisiøse og for å inneholde for mange kompetansemål. For å rette på dette, har myndighetene utarbeidet et utkast til nye læreplaner i fagene. Ved å redusere antall mål og ved å presisere at undervisningen først og fremst skal bidra til det som kalles dybdekunnskap, mener myndighetene at elevene skal få bedre tid til å fordøye lærestoffet. Det elevene skal lære, er imidlertid fortsatt så uklart formulert at lærerne vil ha store problemer med å navigere i det tåkelandskapet som også disse læreplanene representerer. Når undervisningen fortsatt skal foregå innenfor rammen av de kunnskaps- og danningsidealene universitetsfagene representerer og dagens vurderingsregime skal bestå, er det fare for at jaget etter de beste karakterene kommer til å bestemmer innholdet i og formen på undervisningen. All erfaring viser at dette fungerer dårlig for elever som lærer lite via de undervisningsmetodene som dominerer i dagens skole, for elever med praktiske interesser og for de elevene som hele tiden havner på bunnen av karakterskalaen. Det bryter også med formuleringene i forarbeidene til arbeidet med de nye læreplanene om at skolen skal bidra til læring, utvikling mestring og inkludering på elevenes premisser.

Slik jeg ser det, er det ikke de elevene som i dag vender skolen ryggen som skal tilpasse seg skolen, men skolen som skal tilpasse seg elevenes forutsetninger og behov. For å få til dette, må myndighetene ta konsekvensene av at det finnes andre veier til innsikt, demokratisk dannelse, empati, handlingskompetanse og livsmestring enn via de bleike og ofte blodløse kopiene av universitetsfagene som skolen er pålagt å formidle. Dyktige lærer vet hva dette handler om. De vet bl.a. at det går godt an å drive avansert, teoretisk undervisning basert på det elevene erfarer og er opptatt av og samtidig ivareta høyt prioriterte kompetansemål som det å lære å lære, lære å undre seg, være sosial, ta initiativ og handle. Da kan ikke myndighetene samtidig satse på et innhold og et vurderingsopplegg forutsetter at alle elever har samme forutsetninger og behov, at alle lærer på samme måte og at alle har vilje og evne til å tilpasser seg det dette handler om.

Fordi politikerne ikke klarer/ikke er villige til å bestemme hvilke oppgaver skolen skal prioritere, er det fare for at de mange og ulike intensjonene som ligger til grunn for arbeidet med å fornye skolens innhold, slår hverandre i hjel. Det gjelder visjonen om at skolen skal bidra til å løse de store utfordringene som samfunnet vårt står overfor, men særlig visjonen om at «alle skal med». Da kan ikke myndighetene fortsette å flikke på et system som diskriminerer og støter ut et stadig økende antall elever.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
23 dager siden / 5246 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 2979 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
25 dager siden / 2374 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2237 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2147 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
21 dager siden / 1801 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
26 dager siden / 1778 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
23 dager siden / 1756 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1683 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere