Her om kvelden fikk datteren min ikke sove. Jeg satte meg på sengekanten hennes, og vi snakket litt om sånt som kan være skummelt her i livet. Før jeg skulle gå, minnet jeg henne på at hun aldri er alene, at hun alltid kan snakke med Gud. Deretter la jeg et bilde av Maria med Jesus-barnet ved siden av henne på puta som selskap i mørket.
Gjør ting sammen
Å oppdra barn i kristen tro handler mer om praksis enn teori. Det hender jo at man har teologiske samtaler med treåringer, men først og fremst gjør man ting sammen: går i kirken, leser bøker, ber bordbønn og kveldsbønn, synger og minner barna om Guds kjærlighet.
Man fører dem inn i den store katedralen som den kristne troen er, med håp om at de skal føle seg hjemme der.
Men i dag er det stadig flere som protesterer mot dette. Temaet barn og religion skaper heftig debatt – spesielt barns fromhet. Kritikere finnes langs hele den politiske skalaen. Fra så vel venstresida som liberale debattanter hører vi krav om forbud mot å oppdra barn religiøst. En tidligere riksdagsmedlem, Vänsterpartiets Margò Ingvardsson, krever at barn skal være beskyttet mot religiøs utøvelse – ikke bare på skolen, men også i kirken.
Motstridende trender
Forbud mot søndagsskole i religionsfrihetens navn. Det høres ut som noe hentet fra Georg Orwells dystopi «1984»: Slaveri er frihet.
Jeg har skrevet en del om Guds gjenkomst og religionenes økende relevans – men det er tross alt bare en av flere trender i dagens samfunn. For samtidig som religionene både høres og synes stadig mer, går også sekulariseringen stadig lengre.
På 1900-tallet var sekulariseringen et ideologisk prosjekt: Man tok avstand fra Gud, men de fleste var likevel en kristent oppdratt. I dag er den kristne mentaliteten som har preget Europa i århundrer på vikende front. Og det får konsekvenser.
En slags meningspakke
For det første leder det til en manglende forståelse for hvordan religiøs tro fungerer. Sekulariserte mennesker pleier å sammenlikne religioner med ideologier. De betrakter religion som en slags «meningspakke». De tolererer at religiøse menneskers har ulike meninger, men behovet for å leve ut sine overbevisninger i konkrete handlinger – det har de vanskeligere å forstå at noen kan ha behov for.
For det andre viser sekulariseringen seg i synet på mennesket. I et sekulært samfunn reduseres mennesket lett til biologi pluss ideologi: Vi blir våre gener og de valg vi tar. Dermed mister vi forståelsen av mennesket som et kulturvesen.
Men mennesker blir ikke formet i prøverør i sterile laboratorier. Vi blir til i kulturens rike jordsmonn der fortellinger, leker, musikk og kunst gir jordsmonnet næring. Det er på denne måten vi skal forstå religiøs tro i oppdragelsen: Mennesket er et kulturvesen, og det er foreldrenes oppgave å gi kulturen videre til sine barn. Om foreldrene er religiøse, så får deres oppdragelse et religiøst preg.
Feil vei å gå
Dette betyr naturligvis ikke at man skal kunne begå overgrep, vold eller omsorgssvikt med henvisning til religion. Slike ting er og bør være forbudt. Men å forby religiøs påvirkning av barn fordi det finnes ekstremisme, er feil vei å gå. Dersom vi skal forby noe som risikerer å ødelegge barns oppvekst, er alkohol en mer opplagt kandidat.
Om vi ikke respekterer foreldres ansvar for sine barn, skaper vi et sterilt, kulturløst samfunn. Ingen oppdragelse er risikofri, men å forsøke på å skape en verden der tragedien ikke er mulig, ender alltid i enda større tragedier.