Verdidebatt

Et hemmet menneskesyn

I et sekulært samfunn reduseres mennesket lett til biologi pluss ideologi. Dermed mister vi forståelsen av mennesket som et kulturvesen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Her om kvelden fikk datteren min ikke sove. Jeg satte meg på sengekanten hennes, og vi snakket litt om sånt som kan være skummelt her i livet. Før jeg skulle gå, minnet jeg henne på at hun aldri er alene, at hun alltid kan snakke med Gud. Deretter la jeg et bilde av Maria med Jesus-barnet ved siden av henne på puta som selskap i mørket.

Gjør ting sammen

Å oppdra barn i kristen tro handler mer om praksis enn teori. Det hender jo at man har teologiske samtaler med treåringer, men først og fremst gjør man ting sammen: går i kirken, leser bøker, ber bordbønn og kveldsbønn, synger og minner barna om Guds kjærlighet.

Man fører dem inn i den store katedralen som den kristne troen er, med håp om at de skal føle seg hjemme der.

Men i dag er det stadig flere som protesterer mot dette. Temaet barn og religion skaper heftig debatt – spesielt barns fromhet. Kritikere finnes langs hele den politiske skalaen. Fra så vel venstresida som liberale debattanter hører vi krav om forbud mot å oppdra barn religiøst. En tidligere riksdagsmedlem, Vänsterpartiets Margò Ingvardsson, krever at barn skal være beskyttet mot religiøs utøvelse – ikke bare på skolen, men også i kirken.

Motstridende trender

Forbud mot søndagsskole i religionsfrihetens navn. Det høres ut som noe hentet fra Georg Orwells dystopi «1984»: Slaveri er frihet.

Jeg har skrevet en del om Guds gjenkomst og religionenes økende relevans – men det er tross alt bare en av flere trender i dagens samfunn. For samtidig som religionene både høres og synes stadig mer, går også sekulariseringen stadig lengre.

På 1900-tallet var sekulariseringen et ideologisk prosjekt: Man tok avstand fra Gud, men de fleste var likevel en kristent oppdratt. I dag er den kristne mentaliteten som har preget Europa i århundrer på vikende front. Og det får konsekvenser.

En slags meningspakke

For det første leder det til en manglende forståelse for hvordan religiøs tro fungerer. Sekulariserte mennesker pleier å sammenlikne religioner med ideologier. De betrakter religion som en slags «meningspakke». De tolererer at religiøse menneskers har ulike meninger, men behovet for å leve ut sine overbevisninger i konkrete handlinger – det har de vanskeligere å forstå at noen kan ha behov for.

For det andre viser sekulariseringen seg i synet på mennesket. I et sekulært samfunn reduseres mennesket lett til biologi pluss ideologi: Vi blir våre gener og de valg vi tar. Dermed mister vi forståelsen av mennesket som et kulturvesen.

Men mennesker blir ikke formet i prøverør i sterile laboratorier. Vi blir til i kulturens rike jordsmonn der fortellinger, leker, musikk og kunst gir jordsmonnet næring. Det er på denne måten vi skal forstå religiøs tro i oppdragelsen: Mennesket er et kulturvesen, og det er foreldrenes oppgave å gi kulturen videre til sine barn. Om foreldrene er religiøse, så får deres oppdragelse et religiøst preg.

Feil vei å gå

Dette betyr naturligvis ikke at man skal kunne begå overgrep, vold eller omsorgssvikt med henvisning til religion. Slike ting er og bør være forbudt. Men å forby religiøs påvirkning av barn fordi det finnes ekstremisme, er feil vei å gå. Dersom vi skal forby noe som risikerer å ødelegge barns oppvekst, er alkohol en mer opplagt kandidat.

Om vi ikke respekterer foreldres ansvar for sine barn, skaper vi et sterilt, kulturløst samfunn. Ingen oppdragelse er risikofri, men å forsøke på å skape en verden der tragedien ikke er mulig, ender alltid i enda større tragedier.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt