Verdidebatt

Fins det uproblematisk narkotikasalg?

Det å definere et visst problembilde gyldiggjør ikke nødvendigvis narkotikaforbudet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land (16.5) spør Torstein Torbjørnsen om det i det hele tatt finnes noe uproblematisk narkotikasalg.  Han konkluderer med at det ikke gjør det, og fordi alt i teorien kan problematiseres kan man gi han rett. Allikevel, problematiske hensyn må alltid sees i en viss kontekst og om vi legger vår grunnlovstradisjon og menneskerettsprinsippene til grunn er det mye som tyder på at Torbjørnsen tar feil.

Det er nemlig ikke i dag mulig å påstå at det finnes et fornuftsbasert skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og man kan sånn sett like gjerne hevde at det ikke finnes noe uproblematisk salg av alkohol, tobakk, sukker, eller kaffe.

Problembildet

Det vil si, om for eksempel cannabis og heroin var lovlig regulerte varer ville man kunne si at problemstillingen var den samme. For disse handelsvarene må vi allikevel ta med i regnestykket at alle som kjøper dem støtter en illegal økonomi og man kan si at dette i seg selv er høyst problematisk.

Det at brukerne må forholde seg til et illegalt marked gjør jo at de utsettes for risikobilder som vold, ran, og urene stoffer, for ikke å nevne den sosiale fordømmelse som følger med deres valg av rusmiddel. Denne fordømmelsen er ekstremt ødeleggende for de brukerne som ser seg selv gjennom samfunnets øyne og det store flertall av overdosene her i landet følger som en konsekvens. Om ikke dette problembildet er ille nok, kan man også legge til de utfordringene som samspillet med politi og ordensmakt byr på, samt at brukerne gir sin støtte til et marked som underminerer det etablerte samfunn og som forsyner krigsherrer og terrorister med våpen—men igjen, alt dette er et resultat av forbudet.

Det blir derfor en sannhet som må nyanseres videre. Og når vi tar med i regnestykket at vår grunnlovstradisjon og menneskerettighetene ikke bare oppstiller visse kriterier som all lovgivning må være i tråd med, men at prinsippene de bygger på, ifølge stadig flere grunnlovsdomstoler, ugyldiggjør forbudslinjen, så stiller saken seg ganske annerledes enn hva Torbjørnson konkluderer med.

Menneskerettighetene

Man skal jo i dag lete lenge etter eksperter på fagfeltet som ikke konkluderer med at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen(narkotikabruken). Og når vi legger til at det ikke finnes et fornuftsbasert skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, blir det klart at forbudslinjen har et økende forklaringsproblem målt opp mot prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon. Enhver menneskerettsanalyse bygger på disse prinsippene, og ideen om at all illegal rusbruk er problematisk faller på sin egen urimelighet når vi tar med i regnestykket at rundt 90 prosent av brukerne—som alkohol brukere—er funksjonelle borgere som har et forbruk de trives med.

Det er jo et helt grunnleggende premiss ved det åpne, demokratiske samfunn at enhver skal ha så stor grad av frihet og selvbestemmelsesrett som overhodet praktisk mulig, og at hvis denne skal begrenses så må tungtveiende samfunnsmessige hensyn fremlegges. Når da forbudslinjen ikke har vært videre egnet til å bekjempe problembildet som følger med misbruk, men heller påfører brukere og samfunn en rekke uheldige tilleggskonsekvenser, er det klart at loven vanskelig tåler en menneskerettsanalyse, og at vi—for å redusere det samlede problembildet—må se oss om etter mer oppegående reguleringsformer. 

Det er dette stadig flere land begynner å ta konsekvensene av. Det er derfor de søker mot regulerte markeder. Menneskerettighetene pålegger staten å kunne vise at det er en god idé å kriminalisere befolkningsgrupperinger, men at staten vanskelig kan forsvare det bestående ser vi på de grunnlovsdomstolene som har behandlet problemstillingen. Når det gjelder cannabis, har slike domstoler i Alaska, Mexico, Georgia, og Sør-Afrika konkludert med at menneskerettsprinsippene ugyldiggjør en straffeforfølgelse av brukere, og Norge bør snarest mulig utføre tilsvarende analyser.

Ikke bare oppfordrer Pompidou Gruppen til dette. Det er dette den rettighetsorienterte debatten betinger, og alt annet er irrelevant. 

Det avgjørende blir derfor ikke om cannabis eller heroinbruk er totalt uproblematisk. Det avgjørende blir om forbudstilhengerne kan sannsynliggjøre for en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon at trusselbildet de har definert holder mål. De må kunne vise at de illegale stoffenes farmakologi er så truende for den kollektive velferd at de må forbys; at illegal rusbruk i dag er mindre problematisk enn lovlig regulert rusbruk ville vært; og at forbudslinjen sånn sett er det minste av samtlige onder.

Noe slikt har imidlertid den norske stat aldri brydd seg med å reflektere over. Og det er på høy tid at forbudstilhengerne nå begynner å stille seg de spørsmål som er relevante i den større sammenheng—nemlig den konstitusjonelle. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt