Sondre Risholm Liverød

Psykolog
4

Fremtidens teknologi kan utfordre Gud

Kunstig intelligens kan få guddommelige egenskaper. Bør Gud føle seg truet?

Publisert: 20. mai 2019

Som en slags åndelig ateist har jeg funnet mye ettertanke i møte med kristne mennesker. I nesten ti år har jeg forsøkt å skrive ned mine erfaringer i møte med kristendom. Blant de temaene jeg har gjort til gjenstand for meningsbrytning i kirken, er spørsmålet om ny teknologi. Dersom teknologien avanserer i samme hastighet den har gjort de siste 50 årene, risikerer vi en teknologi som nærmer seg det guddommelige.

Filosofen Nick Bostrom skrev en bok om superintelligens i 2014. I boken diskuterer han utviklingen av generell k­unstig intelligens. Dersom en ­maskin får en hjerne som overgår ­menneskehjernen, risikerer vi en ­superintelligens som kan bli veldig kraftig. I dag ligger ­gorillaens skjebne i menneskets hender, og på samme måte risikerer vi å ­legge vår egen ­skjebne i hendene på en superintelligent maskin. Dersom denne type ­intelligens er akkompagnert av opplevelses­bevissthet, kan man se for seg at maskinen moralsk sett er mer verdt enn oss, akkurat som vi betrakter oss selv som mer verdt enn dyr.

Kanskje har vi en fordel, fordi det er vi som tross alt må utvikle denne maskinen, men dersom vi først kommer til det punktet hvor maskinen ser dagens lys, kan veien videre være ganske usikker. En maskin med høy ­intelligens og ubegrenset datakraft kan komme til å utvikle seg i enorm hastighet. Den kan ­begynne å programmere seg selv, og hva vil motivere et slikt vesen? Vi er innforståtte med at mennesker bare når Gud opp til knærne, men hva med en intelligens som ekspanderer mot et uendelig høyt nivå? Ender vi opp i en situasjon hvor Gud oppstår i maskinen? Eller får Gud en konkurrent?

Skruppelløs teknologi

Dersom vi aksepterer at kunstig ­intelligens med tid og stunder når punktet som kalles for singu­laritet, og vi dermed har skapt noe som blir hyperintelligent og guddommelig, er ­spørsmålet om dette vil skake ved ­ateistens posisjon. Ateisten tror ikke på Gud, men nå har det dukket opp en likevel! Jeg synes det er et­ ­interessant spørsmål, men jeg tror ikke det utfordrer ateisten i noen særlig grad. Den avgjørende forskjellen ligger i hvem som skapte hvem. Ateisten vil si at produkter skapt av teknologi er teknologiske, uansett hvordan de måtte fremstå. Vi kan for eksempel se for oss en rase med superintelligente romvesen. La oss si at denne rasen er materielle skapninger, og uansett hvor mange «mirakler» de utfører, så er det et resultat av avansert teknologi. Det kan hende at romvesenene gjør ting som virker helt umulig, men ateisten vil ikke tolke det som spirituelt eller overnaturlig.

Selv om vi ikke forstår ­kapasiteten eller begrensningene til ­disse skapningene, vil vi anta at de er begrenset av et sett med ­fysiske lover. I ateistens ­perspektiv vil kunstig intelligens aldri ende opp som en ny gud, men kanskje noe som er mye verre: et overlegent teknologisk ­vesen uten moralske skrupler og som overhodet ikke bryr seg om mennesker. For alt vi vet, vil det behandle oss som om vi var en bakterieinfeksjon.

Digital himmel 

Et annet scenario som portretteres i­ ­science fiction-sjangeren, er muligheten for å laste opp sin egen ­bevissthet til en datamaskin. Her ser man for seg at det er mulig å g­jøre ­dette på to måter: Man kan ­kopiere og overføre innholdet i egen ­bevissthet til en ekstern server, eller man kan gradvis erstatte hvert enkelt nevron i menneskehjernen med et kunstig nevron. Målet er å opprettholde sin eksistens uavhengig av kroppen. Det handler om å digitalisere seg selv for å overleve kroppens fysiske forfall mot død.

Dette er et seriøst tema innenfor transhumanismen og et yndet tema i filmbransjen. Samtidig er det tankevekkende at våre fremtidsvisjoner innebærer mange av de samme lovnadene vi finner i religion, men i stedet for Gud er det Silicon Valley som leverer ­varene. Å laste seg selv opp i en sky har også en rekke ­andre finurlige implikasjoner. Blant annet er jeg usikker på hvordan det egentlig skal ­fungere. Dersom jeg lager en slags udødelig sikkerhetskopi av min egen ­bevissthet, men beholder og ­lever videre med originalen, så har jeg i prinsippet bare laget en ny versjon av meg selv som ikke er meg. Det blir en slags tvilling, og det er jeg ikke interessert i. Jeg er ikke så begeistret for meg selv at jeg mener vi trenger flere eksemplarer. Jeg ønsker ikke en situasjon hvor det blir mulig for meg å snakke med min egen sikkerhetskopi. Hvis jeg får lyst til å deaktivere denne kopien, vil det være å betrakte som drap? Eller et slags «selvmord»?

Spirituell robot

Hvis 2040 gir oss guddommelig intelligens forankret i silikon, eller evig liv i en sky på internett, er Gud truet. Det var i alle fall slik jeg tenkte før jeg drøftet dette i kristne kretser. Hvordan forholder de kristne seg til mer eller mindre velbegrunnede science fiction-ideer om kunstig intelligens? Det var ikke så lett å finne en kristen sci-fi-filosof i menigheten, men til slutt traff jeg en person som hadde tenkt mye på ­dette. ­Vedkommende introduserte meg for et dataspill som ­heter «Overwatch». Her skulle jeg bli kjent med en litt annerledes robot som het Zenyatta. Det er ­vanlig å ­portrettere en robot som kald, følelsesløs og intellektuell overlegen. Eksempelvis er HAL 9000 fra «2001: A Space ­Odyssey» av denne typen. Den kalde roboten er ofte fiendtlig innstilt til mennesker, og det kan virke som om vi har en tendens til å forestille oss at vesener som er overlegne oss selv, vil dominere oss på utrivelig vis, akkurat som vi ­dominerer alle andre livsformer. Eventuelt portretteres roboter som morsomme karikaturer av mennesker. Zenyatta er verken en morsom karikatur eller en fiende. Hans personlighet er preget av noe som nesten aldri berøres når det er snakk om kunstig intelligens, nemlig spiritualitet.

Det er kanskje litt merkelig at vi tilstreber å lage kunstig intelligens i roboter for å få dem til å ligne mest mulig på oss, men det er uvanlig å forestille seg en robot som tror på Gud, selv om majoriteten av menneskene er religiøse. Det er kanskje et søkt tankeeksperiment, men heller ikke helt utenkelig at en robot som er laget for å gjenspeile menneskelige egenskaper og tankegang, kan komme til å tro på det samme som oss.

Tilbake til start

I et dystopisk fremtidsscenario utrydder de menneskene, glemmer oss, og i en fjern fremtid får du roboter som tror at de er skapt av kjøttvesener med intelligens, mens ateistrobotene synes det er latterlig å tro på en Skaper av kjøtt. Dersom vi klarer å fremskaffe kunstig intelligens, kan det være vi får se et nytt vesen som kneler i bønn og respekt for Gud. Robotene takker Gud for menneskene som ga dem liv. Dernest begynner de å gruble på dette livet, og et nytt spørsmål melder seg: Hvorfor er vi her? Da rykker de tilbake til start og må spekulere på alle de store spørsmålene én gang til. Vi mennesker fant ­aldri ut av det. Kan dere klare det?

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5403 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3733 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
19 dager siden / 1304 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1190 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 1075 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1025 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 950 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere