Fred Andersen

Pensjonert allmennlege/samfunnsmedisiner MD PhD.
9

Frykten for majoritetskulturen

Statsministeren bør ta stilling til at kristne verdier taper på flere områder.

Publisert: 20. mai 2019

Statsminister Erna Solberg har 15. mai en kronikk i Dagen med tittelen «Et felles verdigrunnlag i et mangfoldig samfunn». Jeg er usikker på om dette var ment som et tilsvar til mitt innlegg i Verdidebatt.no og i Dagen (8. mai) med tittelen «Den kristne kulturarv i et sekulært samfunn». I så fall er det en del viktige momenter statsministeren ikke berører. Mine hovedpunkter var:

  1. Hvorfor skaper risikoen for kristen forkynnelse i det offentlige rom slik motstand og frykt hos enkelte?

  2. Hvilken risiko vil en gradvis forvitring av kristen tro og forkynnelse på lengre sikt innebære for den kristne kulturarv?

Statsministeren har tidligere hevdet at kristne og humanistiske verdier vil kunne bestå uavhengig av kristen tro og forkynnelse. En forankring i grunnverdiene og grunnverdienes røtter i kristendommen er altså ikke nødvendig for å bevare menneskerettighetene i vårt demokratiske samfunn. Dette er i virkeligheten en svært drøy påstand som imøtegås av idehistoriske referanser. 

Felles verdier

Opplysningstidens statsrettsteoretikere med Montesquieu og senere Immanuel Kant i spissen distanserte seg fra kristendommen og ønsket å forankre altruisme (nestekjærlighet) og utilitarisme (best mulig livskvalitet til flest mulig) i et allmenngyldig menneskelig verdisystem felles for alle folkeslag, kalt naturretten. Det viste seg imidlertid, som følge av de store oppdagelsesreisene, at allmenngyldige menneskelige verdier, et slags minste felles multiplum av verdier som kunne gjenfinnes hos alle jordens folk, ikke eksisterte. Immanuel Kant måtte til sist konkludere med at verdiforankringen for mellommenneskelige forhold likevel måtte ligge i en overordnet gudommelig instans, men at det ikke var den kristne Gud. Disse idehistoriske utfordringene er utdypet i boka Hva er et menneske verdt? utgitt på Ventura forlag, februar 2019.

Statsministeren tar ikke hensyn til at i et demokrati vil samfunnets verdier uten en ekstern, metafysisk forankring være opinionsbasert. Det flertallet i samfunnet til enhver tid mener og ønsker, vil være retningsgivende for verdinormeringen. Dette har vi utallige eksempler på bare i løpet av de siste 30 – 40 årene. Media vil i større og større grad bli den viktigste aktøren som opinionsskaper i verdispørsmål, både som talerør for pressgrupper og som aktiv pådriver ut fra egeninteresser.

Dramatiske endringer

Nå vil det bli hevdet at samfunnet hele tiden er i endring og at fortiden ikke kan eller skal konserveres. Det er jeg enig i, men endringene må skje innenfor rammen av kjerneverdiene knyttet til menneskerettighetene og kristen humanisme. Det har de siste fire tiårene skjedd endringer av samfunnets verdinormer som har satt ganske dramatisk spor, særlig innen familie, fostermedisin, reproduksjon og bioteknologi. Noe av dette er et resultat av en teknologisk utvikling definert som et gode, andre deler er en teknologisk utvikling med mangelfulle forut definerte etiske rammebetingelser. På disse områdene tøyes grensene hele tiden, vesentlig som følge av drivkraften fra pressgrupper med media som talerør. I tillegg ser vi i økende grad at det som skulle være en snev av forkynnelse i det offentlige rom, f. eks. radioandaktene på NRK, gradvis har tapt sitt kristne innhold. Vår tids liberale populisme hilser dette velkommen, men hvilke konsekvenser det får for fremtidens humanisme er ikke forutsigbart.

Kristne og humanitsike verdier

Den sittende regjerings verdiplattform forankrer sine virksomhet i kristne og humanistiske verdier. Dette og-et er interessant, for hva slags humanisme finnes det som ikke er relatert til kristendommen? Det vil saktens kunne refereres til gresk-romersk filosofi, Hippokrates medisinsk etikk og humanistiske elementer fra andre religioner, men aldri til en så konsekvent gjennomført og helhetlig humanisme med en ubetinget omsorg for svake, syke og nødstedte, ja, også for sine fiender, som den vi finner i kristendommen. At kirken gjennom århundrene utallige ganger har sviktet i utøvelsen av kristen humanisme, endrer ikke dette faktum.

Statsministeren refererer til vårt mangfoldige samfunn, forstått som vårt multikulturelle samfunn. Dette er et merkverdig argument dersom det skal brukes som grunnlag for å redusere betydningen av kristen tro og forkynnelse i det offentlige rom. Vi har i dag ca 750 000 innvandrere i Norge. Av disse kommer 50 % fra land i Europa og Amerika, der alle land, bortsett fra deler av Balkan, har sine etiske røtter i kristen humanisme. Nå omfatter kultur selvsagt langt mer enn religion, men hvis vi i denne sammenheng knytter de humanistiske verdiene til religion, så vil andelen andre religioner i Norge utgjøre mellom 8 og 10 prosent av befolkningen. I tillegg kommer den ateistiske og agnostiske delen av befolkningen. Men uansett hvordan religiøs tilknytning regnes i Norge, så vil kristendommen omfatte majoriteten av befolkningen. 

Ubesvart spørsmål

Hvorfor skal da hensynet til det «multikulturelle/multireligiøse» få begrense utøvelse av kristen tro og forkynnelse i det offentlige rom slik vi gang på gang opplever i dagens samfunn? Hva slags risiko representerer kristen forkynnelse, og for hvem?

Dette er spørsmål jeg gjerne skulle sett besvart på en objektiv og saklig måte. Det må være mulig for Høyres statsminister å gå inn i denne typen verdikonservativ analyse.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere