Beathe Øgård

Leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond
9

Frykten som våpen i Myanmar

Militæret står bak en ny bølge av trusler, søksmål og fengslinger av journalister, filmskapere og aktivister. Ytringsfriheten er under press, og frykten tilbake i Myanmar.

Publisert: 18. mai 2019

Skrevet av Beathe Øgård, leder i SAIH; og Audun Aagre, daglig leder i Myanmarkomiteen

Ytringsfriheten er under press, og frykten tilbake i Myanmar, mens verden har vært opptatt av enten å heie på de positive endringene eller å fordømme overgrepene mot Rohingaene. Vår analyse er at militæret er og blir hovedproblemet i Myanmar.

Militæret i Myanmar har lang erfaring med å bruke frykt som våpen i kampen mot brysomme kritikere. Selv med et fritt valg og en folkevalgt regjering siden 2015, har ikke militærets politiske spill endret seg.

Det begynte i 2017 med drapet på advokat og rådgiver i National League for Democracy (NLD), U Ko Ni, mannen som klarte å sikre Aung San Suu Kyis politiske posisjon i 2008 ved å finne et smutthull i grunnloven. Han ble skutt på kloss hold på den internasjonale flyplassen i Yangon, mens han holdt barnebarnet på armen. De som sto bak angrepet har alle en fortid i militæret. Skuddet sendte et varsel til de som kjemper for et demokratisk Myanmar.

Filmskaper fengslet

I april ble filmskaperen Min Htin Ko Ko Gyi fengslet. Han er en artikulert kritiker av militæret og kjent for å stå bak filmfestivalen Human Rights Human Dignity International Film Festival. En av hans mest kjente filmer ble vist for Kronprinsesse Mette-Marit på filmselskapets kontor i Yangon i 2013. Min Htin Ko Ko Gyi ble fengslet for ærekrenkelser av militæret. Det var militæret selv som sendte saken til domstolene. Filmskaperen er alvorlig syk etter en omfattende kreftoperasjon

Det er flere andre eksempler. Avisen The Irrawaddy, Radio Free Asia og lokalavisa Development Media Group er saksøkt for feilaktig dekning av militærets maktbruk i Rakhine-staten. Satiregruppa Peacock Generation Thagyat er beskyldt for ærekrenkelser. Mange andre modige journalister, ledere i organisasjoner og partier har de samme truslene hengende over seg.

Maktpolitisk runddans 

Mønsteret er det samme. Militæret går til søksmål mot kritikere, og domstolene er alt annet enn uavhengige, dermed blir kritikere av militæret fengslet. I mange tilfeller med politiske fanger, som med Reuters-journalistene Wa Lone og Kyaw Soe Oo, svarer regjeringen og Aung San Suu Kyi med benådning. De ble dømt til sju års fengsel for avsløring av statshemmeligheter, etter å ha avslørt militærets overgrep mot rohingyamuslimer, et arbeid de fikk Pulitzerprisen for. Det er en maktpolitisk runddans, med militæret og regjeringen som motpoler.

I mange land ser vi at myndigheter som ønsker å kneble kritikk, både på sosiale og i tradisjonelle medier, bruker lover kreativt for å hindre kritiske stemmer, Myanmar er intet unntak.

Militærets brutalitet 

Som leder av regjeringen og et kjent symbol for demokrati og menneskerettigheter, har Aung San Suu Kyi ikke klart å imponere hverken det internasjonale samfunnet, eller etniske minoriteter og deler av demokratibevegelsen i Myanmar. Likevel ligger ansvaret for bølgen av arrestasjoner utvilsomt på hærsjefen. Militærets makt i Myanmar er fremdeles svært omfattende. Militæret har kontroll over forsvar, grensespørsmål, politi, rettsvesen og statsapparatet, i tillegg har de 25 prosent av setene i parlamentet som tilsier vetorett over grunnlovsreformer.

Militæret er ikke underlagt regjeringens kontroll, og representerer ikke folket. Troen på militærets endringsvilje, som blant annet Norge sto i bresjen for, har spilt fallitt på slagmarken. Militæret viste sitt sanne ansikt for en hel verden 25. august 2017 da de startet aksjonene som førte til at mer enn 700.000 mennesker ble jaget over grensene til Bangladesh og mange tusen ble drept. For de fleste burmesere var militærets brutalitet godt kjent fra før.

Skjevt bilde

Vi er svært bekymret for innskrenkingene i ytringsfriheten og den politiske utviklingen i Myanmar. Det er nå halvannet år til valget i 2020, og vi ser en bølge av arrestasjoner og at anklager brukes som trusler for å tie de som skal få tale fritt i et demokrati. Det mest sentrale spørsmålet er og blir: Hvordan kan man bidra til å styrke de sivile, politiske kreftene, og svekke hærsjefens politiske og militære dominans? Dette bør være hovedspørsmålet i all aktivitet Norge og andre demokratiske land foretar seg i Myanmar.

Under hele reformprosessen har overgrepene fortsatt, mens verdens blikk i hovedsak har fokusert på de positive endringene. Når analysen har handlet om at militæret hadde endret seg, er det nærliggende å legge skylden for den negative utviklingen i Myanmar på den første valgte regjeringen på 50 år. Det har gitt et skjevt bilde av ansvarsforholdene i Myanmar. Noen ganger er de enkleste analysene de riktigste. Militæret er og blir hovedproblemet i Myanmar.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere