I helga ble jeg oppmerksom på en kronikk fra The Washington Post fra 2015 som ble delt igjen og igjen av flere av mine facebookvenner: «Want millenials back in the pews? Stop trying to make church ‘cool’».
Oversatt til norsk lyder det omtrent sånn: «Ungdom tilbake til kirkebenkene? Slutt å prøve å gjøre kirken ‘kul’».
Kronikken var skrevet av for meg et ukjent navn, Rachel Held Evans. I løpet av helga fikk jeg tid til å lese mer om denne amerikanske skribenten som viste seg å være særs interessant.
Jeg skjønner at jeg har sovet skammelig tungt i timen. Evans har vært en markant offentlig stemme i amerikansk teologi og samfunnsdebatt, og det er mange som har lytta til henne med respekt og interesse, blant annet president Obama. Tragisk nok viste det seg at grunnen til at teksten av henne gikk viralt akkurat nå, var at hun døde 4. mai av komplikasjoner etter influensabehandling, bare 37 år gammel.
Anfekta
Rachel Held Evans troshistorie er ikke helt uvanlig, men det er sjelden at den formuleres på så utfordrende og velskrevet vis og får så sterk slagkraft. Hun vokste opp i Tennessee i en evangelikal menighet med fundamentalistiske trekk, og var et sterkt troende menneske. Men hun ble stadig mer anfekta av måten amerikanske evangelikale kristne håndterte LHBTQI-spørsmål, synet på kvinner og likestilling, og i seinere år Trumps politiske syns- punkter.
Hun ble også frustrert av en rekke forsøk på å «selge inn» det kristne budskapet gjennom fancy innpakning og forflata forkynnelse. Dette førte til at hun i en alder av 29 forlot kirken. Hun sto solidarisk med alle utstøtte og marginaliserte, kjempa kompromissløst for skeive, fattige og kvinner, og fikk etter hvert et omfattende publikum som leste og lytta til det hun sa.
Vendte tilbake
Men så vendte hun tilbake til kirken igjen. Hun vendte ikke tilbake til sin barndomskirke, men gikk inn i den episkopale kirken, det vil si den anglikanske kirken i Amerika. Og hva var det som fikk henne til å vende tilbake? Dette skriver hun mye om, deriblant i kronikken som ble nevnt innledningsvis. Her uttrykker hun sin bekymring for lattedrikkende, kule fellesskap.
Det som fikk henne til å vende tilbake til kirken, var noe svært lite kult. Det var sakramentene. Intet mindre. Med en noe videre sakramentsforståelse enn den lutherske, skriver Rachel Held Evans:
«Dåp, bekjennelse, nattverd, forkynnelse av Ordet, salving av syke – du vet, disse rare ritualene og tradisjonene kristne har praktisert de siste 2000 år. Sakramentene er det som gjør kirken relevant, uavhengig av kultur og tidsalder.
De trenger ikke å bli pakka inn på nytt eller merkevarebygget; de trenger bare å bli praktisert, tilbudt og forklart i et kjærlig, autentisk og inkluderende fellesskap.»
Annerledeshet
Sjelden har jeg sett en så tydelig advarsel mot å selge evangeliet inn på markedslogikkens premisser. Evans mener at ved å gjøre dette mot unge, gir en dem steiner for brød: «Du kan ta en kopp kaffe med vennene dine hvor som helst, men kirken er det eneste stedet der du kan få aske smurt på panna di som en påminnelse om din dødelighet.» Kirken er radikalt annerledes enn alt annet. Det er i annerledesheten det unike ved evangeliet er å finne.
Samtidig forblir Evans like samfunnsengasjert og politisk i sin teologi. Hun forfekter ingen livsfjern høykirkelighet, men greier å forene dette på en gripende måte.
‘Bare deltar’
Hun skriver at hun hver uke «finner meg selv knelende ved siden av en gråhåret kvinne på min venstre side, og et homofilt par på min høyre, mens jeg bekjenner mine synder og ber Herrens bønn. Ingen prøver å selge meg noe. Ingen prøver desperat å gjøre evangeliet hipt eller relevant eller kult. De bare deltar sammen med meg i proklamasjonen av det store mysteriet i troen – at Kristus døde, Kristus sto opp, og Kristus skal komme igjen – det som, til tross for min vedvarende tvil og instinktive kynisme, er noe jeg de aller fleste dager tror på».