Max Ingar Mørk

2

Vern uten vert?

Det er på høy tid at noen reiser debatten om hvordan vi skal ivareta våre kirker i framtida.

Publisert: 14. mai 2019

Kirkerådets kulturarvutvalg har dog forsøkt å reise debatten i sitt innlegg «norske kirker forfaller» i VL 6. mai. Men har de funnet den rette oppskriften, eller har de glemt noe viktig?

Spørsmålet om hvordan kirkens kulturarv skal ivaretas i framtida er aktualisert gjennom kirkens fristilling fra staten, som har som konsekvens at dagens regelverk har mistet sitt juridiske grunnlag. Dette reiser også en del underliggende spørsmål som Den norske kirke må drøfte framover: Hvordan skal framtidas kirkelandskap se ut? Hvilke kirker er det bruk for? Hva gjør vi med de «overflødige» kirkene? Hvordan skal kulturminnevernet organiseres? Og hvordan skal kirkene finansieres?

Kulturarvutvalget består av noen av landets mest kompetente og dedikerte fagpersoner på området. Etter å ha redegjort for situasjonen, trekker de likevel en noe uventet konklusjon på sitt innledende spørsmål om hvem som skal verne våre kirkebygg. Uten nærmere begrunnelse eller vurdering av alternativer, foreslår de at Riksantikvaren bør frede minst det antall kirker som i dag er listeført. 

Noe skurrer

Men det er noe som skurrer her, og det er egentlig litt urovekkende tatt i betraktning av at vi snakker om et kirkelig utvalg. De som faktisk eier kirkene, og som har hatt den daglige forvaltningen og omsorgen for kirkene i 1000 år, nemlig menighetene, synes å være helt fraværende i utvalgets tenkning.

Det er stor enighet om at kirkene i sum representerer vårt lands viktigste kulturarv. Men mye av årsaken til at de tross alt er så godt bevart, er at de har vært i aktiv bruk og har blitt ivaretatt gjennom mange hundre år av menigheter og lokalsamfunn. En slik kobling mellom bruk og vern er unik. Derfor er det helt avgjørende at kulturminnevernet spiller på lag med menighetene. 

Men kan vi stole på menighetene? Menighetsrådenes hovedoppgave er jo å «vekke og nære det kristelige liv i soknet», ikke å drive kulturminnevern – noe de heller ikke har spesiell kompetanse til. Nye liturgier og et mer variert menighetsliv skaper dessuten press på endring og tilpasning av kirkene. Og det er nettopp et poeng: Det er en bygnings «natur» å tilpasse seg brukerne – ikke omvendt. Som menighetenes viktigste arbeidsverktøy må man derfor kanskje godta at kirkene av og til røres for at de fortsatt skal kunne berøre og være relevante for videre bruk.  Så gjelder det da å finne et fruktbart samspill mellom bruker- og verneinteressene. 

Begrenset frihet

I ordinær eiendomsforvaltning er det eierens privilegium å ta beslutninger om bygging, endring og eventuell avhending av en bygning. For kirkebyggene er denne friheten sterkt begrenset av kirkeloven og – for fredete kirker –kulturminneloven. Menighetene kan verken bruksendre, avhende eller fysisk endre kirkene uten tillatelse. På brukssiden har menighetene en viss frihet til å bestemme hvilke aktiviteter kirken skal fylles med, men også der er friheten begrenset av et detaljert regelverk for kirkens bruk. Dersom kulturarvutvalgets forslag om å frede et flertall av kirkene blir vedtatt, vil denne friheten bli ytterligere strammet inn. Noen menigheter risikerer å bare bli stående igjen med et operativt ansvar for daglig drift og vedlikehold. 

Min smule erfaring fra menighetsråd og fellesråd er at de har en genuin og varig omsorg for sine kirker og ønsker å forvalte dem på best mulig måte, både som brukshus og kulturminner. Hvis menighetene nærmest blir satt under administrasjon av overordnede kirkelige og antikvariske myndigheter, vil det oppleves både demotiverende og urimelig. Dette momentet berører for øvrig også debatten om lokalkirkens stilling i den nye kirkeordningen, der grunnplanet har etterlyst en sterkere sikring av soknets selvstendighet og rettsstilling.

Det indre livet

Organist Yves Castagnet i Notre-Dame holdt nylig orgelkonsert i Molde domkirke. Til Romsdals Budstikke kommenterte han katastrofen i Notre-Dame slik (13.5.19): «Steinen vil bli reparert. Det er samtidig viktig å ta vare på det indre liv i katedralen». Det er her skoen trykker: Klarer vi å bevare det indre livet, vil det også være håp for kulturminnevernet. 

På denne bakgrunn kan kulturarvutvalgets forslag om et fredningsregime for alle listeførte kirker virke mer som en trussel enn som en løsning. Det er forståelig at man fra antikvarisk hold tenker fredning når viktige kulturminner er truet, men en slik løsning hopper bukk over viktige kirkelige hensyn. Ut fra dagens forståelse vil langt fra alle listeførte kirker være fredningsverdige, og en «outsourcing» av det kirkelige kulturminnevernet til Riksantikvaren vil oppleves som et uforholdsmessig strengt og umyndiggjørende tiltak (i tillegg til at forslaget vil være nesten uoverkommelig å gjennomføre med de prosess- og dokumentasjonskrav som kulturminneloven stiller for fredning).

Famlende departement

Dagens listeføringsordning er kanskje ikke perfekt, men den inneholder et vesentlig aspekt som det fra kirkens side er viktig å bevare, nemlig samspillet mellom antikvariske og kirkelige myndigheter. Både biskopene og Riksantikvaren har klart definerte roller i forvaltningen. Ordningen gir en fruktbar dynamikk og dialog som ivaretar både bruker- og verneaspektet, og har vist seg å fungere i praksis. 

Tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad skriver i en kommentar i VL 10. mai at «vi vil fortsatt sikre det juridiske vernet for disse kirkene». Han går ikke nærmere inn på hvordan dette skal skje, og vi aner kanskje at departementet famler litt etter de gode løsningene. 

Ett alternativ kan være å videreføre en variant av dagens ordning gjennom en endring av kulturminneloven eller ved en forskrift til denne. Et annet alternativ er å utarbeide en type verneplan for kirker, som går mer detaljert inn på kulturminneverdiene til den enkelt kirke enn det som ligger til grunn for dagens listeføring, og som forvaltes av kirkelige og antikvariske organer i fellesskap. Et tredje alternativ kan være å etablere en egen kirkelig kulturminneforvaltning med både antikvarisk og kirkelig legitimitet. 

Menighetene er selve grunnfjellet i kirken. Ifølge Skriften er det en særdeles god grunn å bygge på. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere