Kirkerådets kulturarvutvalg har dog forsøkt å reise debatten i sitt innlegg «norske kirker forfaller» i VL 6. mai. Men har de funnet den rette oppskriften, eller har de glemt noe viktig?
Spørsmålet om hvordan kirkens kulturarv skal ivaretas i framtida er aktualisert gjennom kirkens fristilling fra staten, som har som konsekvens at dagens regelverk har mistet sitt juridiske grunnlag. Dette reiser også en del underliggende spørsmål som Den norske kirke må drøfte framover: Hvordan skal framtidas kirkelandskap se ut? Hvilke kirker er det bruk for? Hva gjør vi med de «overflødige» kirkene? Hvordan skal kulturminnevernet organiseres? Og hvordan skal kirkene finansieres?
Noe skurrer
Begrenset frihet
I ordinær eiendomsforvaltning er det eierens privilegium å ta beslutninger om bygging, endring og eventuell avhending av en bygning. For kirkebyggene er denne friheten sterkt begrenset av kirkeloven og – for fredete kirker –kulturminneloven. Menighetene kan verken bruksendre, avhende eller fysisk endre kirkene uten tillatelse. På brukssiden har menighetene en viss frihet til å bestemme hvilke aktiviteter kirken skal fylles med, men også der er friheten begrenset av et detaljert regelverk for kirkens bruk. Dersom kulturarvutvalgets forslag om å frede et flertall av kirkene blir vedtatt, vil denne friheten bli ytterligere strammet inn. Noen menigheter risikerer å bare bli stående igjen med et operativt ansvar for daglig drift og vedlikehold.
Min smule erfaring fra menighetsråd og fellesråd er at de har en genuin og varig omsorg for sine kirker og ønsker å forvalte dem på best mulig måte, både som brukshus og kulturminner. Hvis menighetene nærmest blir satt under administrasjon av overordnede kirkelige og antikvariske myndigheter, vil det oppleves både demotiverende og urimelig. Dette momentet berører for øvrig også debatten om lokalkirkens stilling i den nye kirkeordningen, der grunnplanet har etterlyst en sterkere sikring av soknets selvstendighet og rettsstilling.
Det indre livet
Organist Yves Castagnet i Notre-Dame holdt nylig orgelkonsert i Molde domkirke. Til Romsdals Budstikke kommenterte han katastrofen i Notre-Dame slik (13.5.19): «Steinen vil bli reparert. Det er samtidig viktig å ta vare på det indre liv i katedralen». Det er her skoen trykker: Klarer vi å bevare det indre livet, vil det også være håp for kulturminnevernet.
På denne bakgrunn kan kulturarvutvalgets forslag om et fredningsregime for alle listeførte kirker virke mer som en trussel enn som en løsning. Det er forståelig at man fra antikvarisk hold tenker fredning når viktige kulturminner er truet, men en slik løsning hopper bukk over viktige kirkelige hensyn. Ut fra dagens forståelse vil langt fra alle listeførte kirker være fredningsverdige, og en «outsourcing» av det kirkelige kulturminnevernet til Riksantikvaren vil oppleves som et uforholdsmessig strengt og umyndiggjørende tiltak (i tillegg til at forslaget vil være nesten uoverkommelig å gjennomføre med de prosess- og dokumentasjonskrav som kulturminneloven stiller for fredning).
Famlende departement
Dagens listeføringsordning er kanskje ikke perfekt, men den inneholder et vesentlig aspekt som det fra kirkens side er viktig å bevare, nemlig samspillet mellom antikvariske og kirkelige myndigheter. Både biskopene og Riksantikvaren har klart definerte roller i forvaltningen. Ordningen gir en fruktbar dynamikk og dialog som ivaretar både bruker- og verneaspektet, og har vist seg å fungere i praksis.
Tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad skriver i en kommentar i VL 10. mai at «vi vil fortsatt sikre det juridiske vernet for disse kirkene». Han går ikke nærmere inn på hvordan dette skal skje, og vi aner kanskje at departementet famler litt etter de gode løsningene.
Ett alternativ kan være å videreføre en variant av dagens ordning gjennom en endring av kulturminneloven eller ved en forskrift til denne. Et annet alternativ er å utarbeide en type verneplan for kirker, som går mer detaljert inn på kulturminneverdiene til den enkelt kirke enn det som ligger til grunn for dagens listeføring, og som forvaltes av kirkelige og antikvariske organer i fellesskap. Et tredje alternativ kan være å etablere en egen kirkelig kulturminneforvaltning med både antikvarisk og kirkelig legitimitet.
Menighetene er selve grunnfjellet i kirken. Ifølge Skriften er det en særdeles god grunn å bygge på.