Nils-Petter Enstad

99

Da Einar Gerhardsen ville danne regjering med KrF

Stortingsvalget i 1945 ble KrFs gjennombruddsvalg som et landsdekkende parti. Etter å ha vært et rent lokalparti for Hordaland ved de to siste valgene før krigen, fikk partiet nå representasjon i en rekke fylker over store deler av landet. Helt fra starten reserverte partiet seg mot å bli definert inn i de tradisjonelle blokk-kategoriene i norsk politikk. Slik var det helt fram til dannelsen av Lyng-regjeringen i 1963 gjorde at begivenhetenes dynamikk mer eller mindre tvang KrF inn i den borgerlige fold.

Publisert: 14. mai 2019

Der har man trivdes sånn passe. Mindre enn ti år senere dannet KrF-leder Lars Korvald med stor sinnsro landets første sentrumsregjering, noe hans protesjé Kjell Magne Bondevik gjentok 25 år senere. Det var denne arven daværende KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde å løfte da han i 2018 tok til orde for KrF burde søke samarbeid med sentrum-venstre-alliansen i norsk politikk.
I lokalpolitikken er det lange og gode tradisjoner for samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet. Jeg har selv lest gamle referater fra rådsmøter i Østfold KrF på 1950- og 60-tallet hvor man diskuterte hvilken ordførerkandidat KrF skulle støtte: En kristen Ap-kandidat eller en «borgerlig» kandidat man ikke visste hvor sto.
Hadde Hareide lyktes med sitt prosjekt, ville han ha bidratt til å realisere tanker og – kan vi kalle det visjoner? – som var en del av norsk politisk tenking allerede i 1945.

To regjeringer
To ganger i løpet av dette året ble Einar Gerhardsen bedt om å danne regjering. Begge gangene var KrF inne i bildet, om enn på to helt ulike måter.
I juni tiltrådte en såkalt «samlingsregjering» med Einar Gerhardsen som statsminister. Denne skulle sitte fram til stortingsvalget som skulle holdes samme høst, det første på nesten ti år. Det var enighet om at det skulle være en bred regjering, med statsråder fra hele den politiske bredden i Stortinget. Også Kommunistpartiet, som ikke var representert på Stortinget, ble med i regjeringen og fikk to statsråder.
At det såkalte Samfundspartiet, som hadde fått en representant ved valget i 1936, ikke var med, ble oppfattet som naturlig; dels fordi partiet hadde valgt å oppløse seg selv, dels fordi flere av partiets sentrale medlemmer var under etterforsking for landssvik. Men heller ikke Kristelig Folkeparti, som hadde to representanter fra Hordaland, ble invitert med. Det vakte reaksjoner i andre partier.

Hjelpeløst
I sine memoarer gjør Gerhardsen et litt hjelpeløst forsøk på å forklare dette: Partiet «ble den gang ikke regnet som en selvstendig gruppe», skriver han. Mindre hjelpeløst var ikke forsøket hans på å rydde opp i sin egen tabbe: I et møte med gruppeleder Nils Lavik lurte han på om ikke døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som i utgangspunktet representerte Hjemmefronten i regjeringen, kunne regnes som KrFs representant.
Lavik takket høflig nei.

Valgvinner
Så gikk velgerne til urnene og Gerhardsen fikk grunn til å merke seg KrFs eksistens. Partiet ble en av valgets tre vinnere i 1945. De andre to var Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet.
I sine memoarer, skriver Gerhardsen: «Jeg har ment at (KrFs) sterke framgang i 1945 hadde sammenheng med den alminnelige radikalisering under krigen. Partiet presenterte seg som et radikalt ikke-borgerlig parti som ville legge særlig vekt på arbeidet med sosiale reformer. Noen av dem som ikke lenger ville følge de gamle borgerlige partiene, og som ikke våget å ta skrittet fullt ut og stemme Arbeiderpartiet, de valgte Kristelig Folkeparti. Det skulle vise seg at partiet ved de seinere valg ikke bare holdt stillingen fra 1945, men styrket den».
En slik analyse er det lett å slutte seg til for en som kjenner partiets historie godt.
At organisasjonen Norges Kristne Arbeideres Forbund også framsto som stor og slagkraftig i 1945 var – og ble tolket som – et vitnesbyrd som at kristne verdier var på frammarsj i krigens kjølvann. Dette måtte Arbeiderpartiet ta på alvor.
Hans Olav Lahlum forteller i sin Haakon Lie-biografi at Lie på sensommeren 1945 satte av mange timer til en prat med KrFs nyansatte landssekretær Olav Bryn for å kurse ham i valgkamparbeid. Lie regnet med at et parti som KrF først og fremst ville hente stemmer fra de borgerlige partiene.

Rent flertall
Med 76 av 150 stortingsmandater, hadde Arbeiderpartiet rent flertall i det nye Stortinget. I tillegg hadde Kommunistpartiet 11. Gerhardsen, som ikke hadde noen rikspolitisk erfaring da han ble statsminister, ønsket i utgangspunktet en så bred regjering som mulig, og tok opp med sitt landsstyre om ikke både Kommunistpartiet, Venstre og KrF burde bli innbudt til å være med i regjeringen. Om KrF skriver han – helt korrekt - at partiet «med Lavik og Wikborg i spissen, kjente seg den gang ikke som en del av den borgerlige blokk».
Gerhardsen kommer tilbake til KrF flere ganger når han skriver om den politiske situasjonen etter valget i 1945 og framover. Både Nils Lavik og Erling Wikborg «protesterte flittig mot at (KrF) skulle bli regnet som et borgerlig parti, og førte også stort sett en selvstendig politikk», skriver han, og om Nils Lavik: «Det var mitt inntrykk at han kjente seg lykkelig når han kunne slutte seg til de synsmåter regjeringen gjorde gjeldende».

Liten støtte
Med unntak av Trygve Lie, fikk Gerhardsen liten støtte i sitt landsstyre for tanken om å danne en bred regjering, og ved en prøvevotering fikk forslaget bare seks stemmer. Man fikk derfor aldri vite om en slik bred regjeringsallianse var innen rekkevidde, og hvordan norsk politikk hadde sett ut i dag som så hadde skjedd, eller om eksempelvis KrF ville blitt med i et slik prosjekt.
Man får heller ikke vite hvordan verken Arbeiderpartiets eller KrFs videre utvikling hadde blitt om så hadde skjedd.
Fram til Hareides utspill i 2018, var valget i 2001 det nærmeste man har vært en situasjon der Gerhardsens tanke kunne blitt realisert. Da kontaktet valgtaper Stoltenberg valgvinner Bondevik og lurte på om man skulle drøfte et samarbeid.
Bondeviks svar var av typen «ikke ring meg, jeg ringer deg».
Noen av oss tenker at det kunne slått positivt ut for både KrF og Arbeiderpartiet om enten Gerhardsen, Stoltenberg eller Hareide hadde lyktes med sine forsøk.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold KrF gjennom 70 år (Askim, 2013)
Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred (Oslo, 1970)
Gerhardsen, Einar: Samarbeid og strid (Oslo, 1971)
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (Oslo, 2009)

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere