Hanne Haaland

Head of department/Associate professor
1

EU – hvor er du?

Mens EU har vendt ryggen til verdens voksende flyktningstrøm, øker apatien på Lesvos.

Publisert: 13. mai 2019

‘EU – hvor er du?’ Spørsmålet står skrevet på en vegg i hovedstaden Mytilini, på øya Lesvos. EUs fravær oppleves tyngende på øya, som siden 2015 har mottatt hundretusenvis av flyktninger på vei mot Europa, med Hellas som mellomstopp. En avtale mellom EU og Tyrkia inngått i 2016 har gjort stoppet langvarig for mange av dem. De aller fleste bor i flyktningleiren Moria, drevet av den greske stat. Utenfor har «Olive Grove» vokst frem, en teltleir som delvis står på leiet grunn og som delvis er okkupert område. Noen flyktninger har fått plass i leiren Kara Tepe, som drives av lokale myndigheter med støtte fra frivillige organisasjoner. Noen leier rom i byen, mens atter andre har fått plass i leiren for de aller mest sårbare, Pikpa. Denne leiren drives av frivillige aktører, men står nå i fare for å måtte redusere sin virksomhet på grunn av manglende finansiering.

Situasjonen synes fastlåst. Det er tøft å ferdes i området rundt Moria og se den virkeligheten barn, ungdom og voksne lever i hver eneste dag – ofte over år. Ingen bestemmer egentlig over seg selv i dette systemet. Mennesker lever ekstremt tett på hverandre, ofte sammen med helt fremmede på få kvadratmeter. Usikkerheten er stor og tærer på folks fysiske og psykiske helse og på relasjoner. Folk føler seg ikke trygge i og rundt leiren. Det rapporteres om flasker fylt med urin som må ryddes bort på dagtid - de vitner om at folk ikke tør gå ut om natten.

Frivillig hjelp

De som av og til må rykke ut om natten, er de frivillige, når deres kontakter i og rundt leiren rapporterer om slagsmål og overfall og ber om hjelp. De mange små organisasjonene – Lesvos sitt mangfoldige, frivillige hjelpekorps – gjør en utrettelig innsats, dag og natt. Dette hjelpekorpset av greske og internasjonale aktører har vokst frem siden 2015, som en respons til de mange udekkede behovene. De bidrar med alt fra å servere mat til å sikre sanitetsforhold, vaske tepper, skaffe hygieneartikler, klær, sko og dekke andre daglige behov. De har opprettet aktivitetstilbud der flyktninger kan sy, dyrke, trene, male, lese, lære språk og få nye ferdigheter. Være sammen med andre – på steder borte fra leirens monotone virkelighet. Noen av de små aktørene bruker sosiale medier aktivt for å få omverden til å forstå at den vanskelige situasjonen er konstant, selv om media synes å ha glemt den.

Som del av et forskerteam er vi nok en gang på Lesvos, rett før påskens mange høytidsdager. Vi prøver gjennom dialog med ulike aktører å forstå konfliktlinjene som oppstår i det som har utviklet seg til å bli en langvarig situasjon. Folk er ikke lenger underveis, men fanget på sted. Vi møter mennesker i et system preget av trøtthet. Trøtthet blant flyktningene som ikke kommer seg videre. Trøtthet i deler av lokalbefolkningen over manglende løsninger. Og en trøtthet blant de mange hjelperne, fordi det blir stadig vanskeligere å få penger til alle de gode tiltakene, som oppleves å være i stadig større konkurranse med hverandre. Trøttheten er farlig, fordi den også er pasifiserende. Det ropes ikke like høyt lenger, hverken blant flyktningene selv eller deres støttespillere. Fra å aktivt mobilisere og protestere mot et større system og mangel på politiske beslutninger som kan løse situasjonen internasjonalt, er aktivitetene lokalt rettet mot lette situasjon for dem som har det vanskeligst.

Løsningene uteblir 

Hjelpekorpset på Lesvos utøver sitt virke i empatiens ånd – og blant de mange små aktørene vi snakker med, er kritikken rettet mot fraværet av empati hos nasjonale og europeiske myndigheter. Hvor er de? Grafittikunst på veggene blir et bilde på kritikken, samt en et utrykk for en underliggende spenning. Nå handler det om noe større enn å dekke umiddelbare behov. For krisen er av en annen karakter enn ved dens begynnelse i 2015.

I likhet med flyktningene kjenner innbyggerne på Lesvos hver dag på hva en langvarig situasjon betyr. Men løsningene uteblir. Der flyktningbarn har krav på opplæring og utdanning, får de ikke innpass i greske skoler. Som respons utvikler hjelpekorpset egne løsninger med ulike former for opplæring, men som ikke gir de viktige papirene for å gå videre. Det er få muligheter for arbeid, samtidig som greske migrasjonsmyndigheter kutter i utbetalingene til flyktninger. De bor fremdeles i telt – ofte mer enn ti stykker på få kvadratmeter - stuet sammen under plasttak 
eller i containerboliger, langt fra et hverdagsliv som er kjent og kjært. I en slik situasjon trengs selvsagt empati i alle ledd, men også en anerkjennelse av menne-
skerettigheter. Da må det mobiliseres, ikke bare blant lokalbefolkningen, internasjonale hjelpearbeidere og volontører, men også på politisk nivå.

Internasjonal mobilisering 

Som innbyggere i Europa må vi kunne svare på spørsmålet på veggen i Mytilini. Hvor er vi? Hvor er EU? Det snakkes generelt om bærekraftsmål, store miljøutfordringer og løsninger på fattigdomsproblemer. Med klimaendringer og konflikt i mange land vil tilstrømming av flyktninger fortsette. Der hjelperne på Lesvos tar seg av daglige utfordringer, trenger vi en internasjonal mobilisering av mennesker som krever politiske endringer - at prat omsettes til praksis. Her kan vi alle bidra, uten å ta turen til de greske øyer. En bevegelse internasjonalt vil også kunne bidra til løsninger på de mange underliggende konfliktene som ulmer lokalt i Hellas.


Hanne Haaland og Hege Wallevik, Institutt for global utvikling og 
samfunnsplanlegging, UiA

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere