Ellen Hageman

Teolog
78

Håpets svøpe - igjen

Jeg er fremdeles redd. Det burde Hognestad også være.

Publisert: 12. mai 2019

På trykk i Vårt Land 11.05.19

Helge Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg lite tro på.

Det er hyggelig at Helge Hognestad i VL 8/5 setter pris på min kronikk om klimaangst og det kristne håpet. Det høres også hyggelig ut å finne Guds rike inni seg. Men hyggelig for klimaet er det ikke dersom 400 mennesker tar fly til Skottland for å søke etter det.

Personlig kjenner jeg ikke særlig til Helge Hognestads bevissthetsteologi, men jeg er sikker på at det allerede lyder for mye psykologiserende selvutviklingsteologi fra prekestoler i Den norske kirke, teologi som bekrefter middelklassens livsstil og stryker dens halvdårlige samvittighet med hårene. For til og med en av Norges største rikinger og klimasyndere (en uunngåelig kombinasjon) blir møtt med koseprat i katedralen. Det er klart at Petter Stordalen trenger privatfly – det tar alt for lang tid å ta heisen opp til øverste etasje i Babels tårn.

Hognestad har rett i at det er viktig med bevissthet rundt klimaendringen dersom han med det mener at vi skal ta katastrofen følelsesmessig inn over oss. Men å døyve angsten ved å søke en eller annen «dyp, dyp» guddommelig bevissthet har jeg like lite tro på som den grønne veksten statssekretær Rotevatn lyver på det norske folk i debatten på NRK 7/5. Det er løgn å påstå at Europas økonomiske vekst er i ferd med å løsrive seg fra CO2-utslippene. Regnestykket unnlater nemlig å ta med at stadig flere av forbruksvarene vi fråtser i er produsert utenfor Europas grenser og dermed havner på Asia og Afrikas CO2-regnskap.

Så, Hognestad, jeg er fremdeles redd. Og det burde du også være. Kirken kunne snakket sant om forsakelse og askese, men det gjør den ikke.

Da bombene falt over Berlin skrev teologen Bonhoeffer i sin fengselscelle: «Først når vi forstår at Guds navn ikke må nevnes, har vi lov til å si Jesu Kristi navn; først når vi elsker livet på jorden slik at alt synes tapt med det, har vi lov til å tro på de dødes oppstandelse og en ny verden.» Og kanskje har han rett når han fortsetter: «Den som alt for fort og direkte vil leve og føle nytestamentlig, er etter min mening ikke kristen.»

Englenes «Frykt ikke!» som innledet Jesu komme til jorden gir bare mening til dem som virkelig er redde. Så jeg gjentar: Bli redd! Gjør motstand! Det er vårt eneste håp.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
14 dager siden / 1861 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1722 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
12 dager siden / 1699 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1064 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
5 dager siden / 994 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
8 dager siden / 869 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
19 dager siden / 848 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 2 måneder siden / 771 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere