Finnmark trenger prester med lokalkunnskap

Til høsten markeres det at det er 150 år siden Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv ble tatt i bruk. Dette kapellet ble bygd som en grensemarkør mot Russland slik at fiskerne kunne se hvor grensa mellom våre land gikk. De fleste av våre kirkebygg i Sør-Varanger har først og fremst hatt en geopolitisk funksjon – som konkrete byggverk i kolonialiseringen og fornorskningens tjeneste. Det ulydige folket i nord måtte det holdes kontroll på og kirkene var en viktig aktør i dette arbeidet.

«Farer truer oss på ferden», heter det i salmen, og for Den norske kirke var det særlig den finske og senere den sovjet-russiske fare som truet. Den norske kirke har, med noen unntak, ingen stolt historie i nord. Likevel står vi han av – og ligger på topp i medlemsandel og dåpstall. Utfordringen til Den norske kirke i dag ligger først og fremst i stadig dårlig prestedekning og så å si fraværende lokal rekruttering til teologiutdanning. I tillegg fremstår teologiutdanningen som tilbys svært mangelfull hva gjelder nordlige og postkoloniale perspektiver på teologi, kirke, og samfunn.

Folkekirke i grenseland. For oss som er fra dette grenselandet, har grenser først og fremst vært en utfordring vi ønsker å frigjøre oss fra. «Spreng grenser» er slagordet til Pasvik Folkehøgskole, som et uttrykk for en dyptliggende, grundtvigiansk skapelsesteologisk grunnholdning hos befolkningen langs den norskrussiske grensen i Pasvik. Høystemt geopolitikk diskuteres daglig rundt de fleste kjøkkenbord i området. Verden er kommet bokstavelig talt rett inn i stuene våre, enten det er i form av syriske flyktninger på sykkel over Storskog, eller gufs fra den kalde krigen fra en norsk etterretningstjeneste som velger å sette hele det mellomfolkelige samarbeidet vi har i nord i spill.

De teologiske aspektene ved å være kirke i grenseland er stort og fremstår ofte både uutforsket og berøres i liten grad i de store teologiske utdanningsløpene. For en folkekirke i grenseland er det vanskelig å skille mellom hvem som er gjest og hvem som er vert. Dette får en rekke praktiskteologiske implikasjoner. Gudstjenestene våre er for eksempel både to- og trespråklige. Samisk kirkeliv gjør seg stadig mer gjeldende og den finske/kvenske arven er også grunnleggende. At det kommer et hundretalls russiske homofile til Kirkenes kirke, er også et aspekt ved det å være en grenselandskirke.

Presteturisme

Dessverre ser vi liten interesse fra Den norske kirke i å utforske dette rommet. Når stillinger lyses ut i Finnmark, er det først og fremst fylkets funksjon som turistdestinasjoner som vektlegges. Midnattssol, mørketid og nærhet til flyplasser med sørgående fly er det som lokkes med. At vi som bor her også har krav og visjoner for samfunnet, skrives det sjeldent om. Søkere til ledige stillinger blir det i alle fall ikke. Konsekvensene av en vedvarende prestemangel og den etter hvert totale mangel på kirkelig satsning i Finnmark, gjør at kirken blir fremmed for folk.

For å sikre at folket her har en relevant kirke å bruke når man trenger det, er det derfor behov for ekstraordinære tiltak både for å løse den konkrete bemanningssituasjonen, redusere vikarbruken, samt å styrke kirkens berøringsflater mot folk. Tiden er derfor kommet for å tenke stort og satse nytt.

Det viktigste enkeltbidraget Den norske kirke kunne gjort for å bedre rekrutteringssituasjonen, er å få flere fra Finnmark til å studere teologi. Hvis vi sammenlikner kirken med andre institusjoner som har slitt med rekruttering av fagfolk, ser man at når det har vært etablert utdanningstilbud lokalt i Finnmark, så har man også styrket rekrutteringen til ulike yrker - slik som lærere, sykepleiere, og leger. Kvaliteten i tjenestetilbudet øker tilsvarende når tjenesteutøveren forstår og er en del av områdets multikulturelle/etniske kontekst.

Eksempel til etterfølgelse 

I Kirkenes er det flere som tar utdanningsløp innenfor sykepleie og læreyrker med UIT Campus Kirkenes som lokasjon. I Hammerfest er det nå mulig å ta deler av medisinutdanningen der. Politimesteren i Finnmark har også tatt til orde for å etablere en desentralisert politiutdanning i Finnmark, nettopp for å sosialisere personer fra Finnmark til tjeneste i hjemfylket samt å styrke lokal kompetanse innenfor fagfeltet. For det er ikke alle som har lyst til å flytte til Oslo for å studere, og Tromsø er ofte like fjerntliggende og dyrt å reise til som en hvilken som helst europeisk hovedstad.

Den norske kirke bør følge etter disse eksemplene. Sammen med utdanningsinstitusjonene bør man derfor gå i gang med å etablere en desentralisert teologiutdanning med Finnmark som base. En slik teologiutdanning vil styrke lokal fagkompetanse, lokal rekruttering til kirkelig tjeneste, og løfte frem nordlige og postkoloniale perspektivene innenfor teologisk forskning. Av de milliardene Den norske kirke hvert år får av staten, vil et kirkelig bidrag til et desentralisert utdanningsløp representerte en svært liten kostnad opp mot den kostnaden det har å bygge ned kirka i Finnmark.

Grensesprengende teologi 

Sør-Varanger kommunes visjon er å være en grensesprengende kommune. Kanskje kan en teologiutdanning i Finnmark være like grensesprengende? Sør-Varanger har i alle fall all tenkelig infrastruktur og forutsetninger for å kunne tilby en desentralisert teologiutdanning. Det er også her øst og vestkirka møtes – helt konkret og helt reelt. Den økumeniske dimensjonen vi har, er et svært viktig innslag. En teologiutdanning i Kirkenes ville i alle fall gitt oss større muligheter å utvikle teologi og kirke nedenfra. Dersom Den norske kirke fortsatt skal ta mål av seg å være en relevant landsdekkende folkekirke, må nedbyggingen av kirka i Finnmark stanse. Men like viktig; det må tenkes nytt omkring kirke, teologi og samfunn. Et teologisk utdanningstilbud i Finnmark kan være en start.