Argentinas uoffisielle helgen

Den argentinske erkebiskopen José María Arancedo har hyllet ham som en mann som levde i dyp tro og i enhet med kirken. Pave Frans har avvist at presten var kommunist og slått fast at han kjempet for rett­ferdighet. Likevel er ikke Carlos Mugica offisielt anerkjent som katolsk martyr. I dag kommer Katolikker i Buenos Aires til å gå i prosesjoner og minnemarkeringer for den folkekjære presten.

Splittende 

I februar fikk den katolske menigheten Isla Macie­l i arbeiderstrøket ­Avellaneda ny prest. Noe av det første han gjorde­ var å fjerne dekorasjonene­ i kirken til minn­e om Mugica, sammen med bilder av Mødrene på Maiplassen – de som utrettelig møtte opp på plassen foran presidentpalasset i Argentina for å etterlyse sine savnede barn ­under militær­diktaturet – «los desaparecidos». Prestens resolutte rensning av kirkerommet fikk tidligere katekister i menigheten til å protestere overfor ­biskopen. Minnet om Mugica splittet prest og menig­het, særlig fordi likvideringen av Carlos ­Mugica i 1974 innledet en rekke politiske attentater før militærregimet mellom 1976 og 1983 tok livet av mer enn 10.000 venstreorienterte og opposisjonelle. Særlig utsatt var prester som var med i Mugicas bevegelse «Prester for den tredje verden».

Privilegert slumprest

På den ene siden har store deler av det argentinske samfunnet levd i fortrengning og fornektelse av hva som skjedde årene rett før og under diktaturet. På den ­andre siden har kampen for å holde minnet om ofrene levende også blitt politisert, kanskje aller mest tydelig gjennom tidligere president Cristina de Kirchner som har trykket Carlos Mugica til sitt bryst – også fordi minnet om den selvoppofrende slumpresten Mugica har vært politisk kapital. Det skyldes ikke bare at Mugica var et ikon på kampen for slumbeboernes rettigheter, men også at Mugica valgte å gå inn i politikken for å arbeide for Juán Peróns regjering da demokratiet kom tilbake til Argentina i 1973. I likhet med Kirchner var Mugica selverklært peronist. En begavet overklassesønn som valgte å bli slumprest og svoren peronist – kunne Kirchner valgt et sterkere symbol for politikken hun hevdet å føre for Argentinas mange fattige?

Mange argentinere har for lengst anerkjent Carlos Mugica som en hellig person. De beundrer en person med overklasse­bakgrunn som med viten og vilje­ valgte å leve i slummen med de fattige samt bevege seg inn i maktens saler for å kjempe for de fattige derfra ut fra den folkelige politiske ideologien peron­ismen. Argentinere i dag hyller presten, også for å ha sagt opp i protest fordi høyrekreftene i Peróns ­regjering ble for sterke og gevinstene for de fattige borte. Og de husker tydelig ordene han svarte med da han ble konfrontert med dødstrusler: «Vi frykter ikke undertrykkelsen. Vi frykter at vi med vår medskyldige stillhet og feighet en dag blir konfrontert med Guds dom». Når slike­ uttalelser resiteres som om de var hellige ord fra en karis­matisk mann som lojalt fulgte Jesus fra Nasaret, mens døds­skvadronene var på vei, er det uttrykk for en folkelig katolisisme­ som lever sitt eget liv – uten offisiell godkjennelse fra Roma.

Politisk drap 

Mugica ble skutt på åpen gate en mai-kveld i 1974. Skuddene utenfor kirken hans i Buenos Aires kunne høres og de skulle høres.

Drapet på slumpresten var det første i en lang rekke av forsvinninger og drap på radikale kirkeledere i Argentina, frem til diktaturet svant hen i 1983. Det skulle statuere et eksempel og avskrekke katolikker fra å følge Mugicas radikalisme.

I dag er de høyreorienterte ­militærdiktaturene fra den kalde­ krigen i Latin-Amerika historie. I stedet står modige prester og biskoper i den katolske kirken overfor et knippe autoritære venstreregimer. Rett før påske ble den regimekritiske biskopen Silvio Báez fra Nicaragua kalt tilbake til Roma av pave Frans – antakelig for å bringe ham i sikkerhet fra Ortegas dødsskvadroner. Nicaragua kunne fått sin martyr. Men Guds tjenere vitner sterkest når de er i live.