Ingrid Nyhus

22

Memento mori

Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend.

Publisert: 10. mai 2019

For en kristen er spørsmålet om hvordan vi skal leve og hva vi skal bruke tida vår til, et spørsmål vi alltid må vende tilbake til. Kunsten er lang og livet er kort, som det heter. Hva er verdt å bruke tida på? Er noe bedre enn noe annet? De fleste av oss har en idé om hva som er viktig og godt å bruke tid på, og hva som ikke er det i vårt eget liv. Men den som mener noe om hvordan andre bør prioritere, må regne med å provosere noen. Den siste uka har vi sett to ulike svar på spørsmålet: Åste Dokka etterspør mer livsalvor, mindre Netflix og mer tid til fordypning og tid til å lese klassisk litteratur, som Freud (VL 30. april). Vi er for viktige til komatøst å sitte foran TV-skjermen å telle ned til vi dør, sier hun. I lys av døden tvinger det seg frem et livsalvor, et kall det er verdt å finne ut av, mener Dokka.

Erik Lunde, derimot, skriver at dette livsalvoret er oppskriften på utbrenthet og depresjon (VL 4. mai). For ham ble det et slit å skulle leve opp til kravene om å gripe dagen, redde verden, bli klokere, se de mest aktuelle filmene og lese de viktige bøkene i forsøket på å bruke den tilmålte tida optimalt. Løsningen for Lunde ble i stedet litt mindre livsalvor og litt mer fotball, Netflix og hagearbeid.

Må vi egentlig velge mellom livsalvor og glede? Mellom memento mori og Game of Thrones? Hvorfor denne dikotomien mellom Netflix og god litteratur, mellom underholdning og høykultur? Den som skal trekke opp grensen mellom hva som er meningsfylt underholdning og ikke, gjør det vanskelig for seg. Jeg tror ikke det virkelige dilemmaet vårt står mellom å bruke tida på å se på Game of Thrones eller lese en prisbelønt roman. Er ikke det virkelige dilemmaet vårt snarere mellom tid til oss selv eller tid til andre? På den ene siden egentid, på den andre siden å gjøre noe for andre i samfunnet? Jeg ser det ikke som en kristen dyd å bruke det meste av sin fritid hverken på Netflix eller lesning av Freud og Shakespeare.

Livet er kort

Jeg vil gjerne ha mer av livsalvoret, men i den betydning at livet er kort. For min del blir memento mori–målestokken nettopp noe som setter meg fri til å gjøre mer av det jeg vil, mer av det jeg tror er godt å bruke tida mi på. I lys av memento mori blir det mindre viktig for å meg å lese de rette bøkene, se de rette seriene eller reise til de rette stedene. Det blir mindre viktig å jage etter anerkjennelse, mindre viktig å gjøre meg gjeldende i mylderet av mennesker og meninger. Med døden som horisont gir det ingen mening å bli slave av siste trend – inkludert mottrendene som ber oss si opp Netflix-abonnementet, slette Facebook-profilen, slutte å spise Fjorland-ferdiggmat, begynne å jogge og sette telefonen i gråmodus. Det kan finnes mye dødsfortrengning og flukt i et asketisk liv også. Risikoen for å bli navlebeskuende og selvopptatt kan bli like stor hos storkonsumenten av underholdning som den som kan smykke seg med de riktige kulturelle referansene.

Frihet

Kan hende er det flere som hadde hatt godt av at noen tok tak i dem, pustet livsalvoret inn i dem, så dem i øynene og sa at livet er en verdifull gave og tida for kort til å gjøre alt. Det beste livsalvoret avføder nemlig også en hel del glede og frihet, tror jeg. Frihet til å se på en serie hvis det er det vi ønsker, og frihet til å la det være hvis det er det vi vil.

Grip det

Siden vi nå en gang er her, og har fått denne gaven – livet – er det jo meningen å åpne den opp. Eller som Arne Ruset sier det i diktet:

Å leve

er ikkje akkurat det lettaste

som finst

ikkje alltid vakre roser

og fin musikk

men sidan no

dette orgelet likevel står her

kan vi vel spele litt på det.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere