Når saltet mister sin kraft

Når en ser på utviklingen i Den norske kirke, så kan en virkelig lure på om det har skjedd. Er det ikke et tegn på at saltet mister sin kraft når fellesskapet av dem som tror forsvinner?

Mange sørger over at antall døpte går tilbake. Om noen år vil under 50 prosent være medlemmer i Den norske kirke. Men er det et problem? Det nye testamente forteller oss at kirken skal døpe mennesker og lære dem opp i den kristne tro. Hvis en spør alle døpte, er det kanskje ikke flere enn 10 til 15 prosent som bekjenner kristen tro og deltar i det kristne fellesskapet. Å snakke om en folkekirke hvor så få deltar, er å lukke øynene for realitetene. Å snakke om en folkekirke uten å følge opp med forbønn og opplæring er en selvmotsigelse. Å døpe flest mulig barn er å ikke ta dåpen på alvor. Å tilby dåp uten forpliktende undervisning i kristen tro er et håpløst prosjekt.

Alvorlig svekkelse

Langt mer alvorlig er det at det kristne fellesskapet forsvinner. Det blir stadig færre som samles til nattverd, og kollektene til kirkens arbeid er mindre enn før. Kirker blir nedlagt, og støtten fra det offentlige blir redusert. Interessen for misjon avtar, dialog med andre religioner eller trosoppfatninger blir mer viktig. Det sier seg selv at i en slik situasjon er det vanskelig å få mennesker til å studere teologi. Og det er akutt mangel på prester til å betjene dem som er igjen kirken.

Dette er ikke et forsøk på svartmaling, men alle som våger å lese og telle, ser hva som skjer i menighetene i Den norske kirke. Kanskje, vil du innvende, at en tross alt ikke kan registrere tilbakegang i alle menigheter. Men dette er, paradoksalt nok, menigheter som protesterer mot en åpen og sekulær folkekirke.

Skuffende løsrivelse

I over 70 år har jeg trodd på Jesus og hans budskap. Jeg så fram til at Den norske kirke skulle løsrive seg fra staten. Men det ble ikke slik jeg håpet. For hva skjedde? Langt mer enn før blandet samfunnet seg inn i kirkens liv. Da jeg til slutt meldte meg ut av Den norske kirke, var det vedtaket om at alle døpte kunne delta i kirkevalg uavhengig av tro. En slik ordning er klart i strid med det Bibelen forteller oss. Dåp og tro henger sammen og kan ikke løsrives fra hverandre. En kirke som så åpenbart lever i strid med seg selv kan ikke overleve.

Det smerter meg å si at det jeg fryktet har vist seg å bli en realitet. Når mennesker møter opp til kirkevalg for å forandre kirkens teologi uten at de selv bekjenner kristen tro, så sier det seg selv at noe er galt. Jeg er redd for at kirkevalget i år vil bekrefte min frykt.

Kraftløst salt

Skal ikke biskoper og prester være hyrder som skal sørge for at saltet ikke mister sin kraft? Skal de forvalte den sekulære statens meninger, eller skal de tjene Gud? Det er ikke rart at mange mister troen på kirken når de som skulle lede folk til tro ikke lenger har noe å si om synd og nåde. Er det underlig at kirkens ledere mister tillit hos dem som har vært trofaste kirkegjengere gjennom et langt liv? Når saltet mister sin kraft, vil mange oppleve gudstjenestene som en begravelse av det de har trodd på.