Verdidebatt

Vi trenger to typer dialoger

Den debatten Sofie Braut har reist på kommentarplass her i Vårt Land, er viktig, men den blir uklar hvis vi ikke skiller mellom forskjellige betydninger av ordet «dialog».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Arrangementet «Prinsessen og sjamanen» som skal ­settes opp i St. Petri kirke innenfor en religionsdialogisk ramme, har satt fokus på dialogens plass og rolle i dagens kirkevirkelighet. Dialog handler for det første om ­kommunikasjon generelt. La oss for enkelthet skyld kalle det dialog A. Det handler om å ­uttrykke seg på en måte som gir ­mening for den andre. I min første ­respons til Braut var det dialog A jeg fokuserte på. Dette dialogiske perspektivet hører til selve kjernen av evangeliet. Den som forkynner og ­driver misjon, må kjenne til og forstå det som gir eksistensiell mening i den konteksten forkynnelsen skjer inn i. Jo mer oppmerksomt man ­lytter og jo mer omfattende forståelsen av den andre blir, desto dypere kan troen forankres hos den som tar imot. All vellykket misjon har vært dialogisk på denne måten.

Forebygge konflikt

Dialog B er den formaliserte tros- og livssynsdialogen. Det var denne dialogen de ­ansatte ved de kirkelige dialogsentrene skrev om i sitt tilsvar til Brauts første innlegg. Denne dialogen er en frukt av at et samfunn er blitt flerreligiøst. Denne dialogen har ikke som mål at den ­andre skal omvende seg. Målet er at ­mennesker med forskjellig trostilhørighet skal forstå hverandre bedre, identifisere uenigheter og det man kan være enige om. Dialog B er nødvendig for å bygge fellesskap og forebygge konflikt. Mange kristne minoriteter i andre land ønsker dialog. I stedet blir de sett på som fiender.

Det er viktig å skille mellom det dialogiske, slik det hører med til kjernen i evangeliet, og den formaliserte tros- og livssynsdialogen. Like viktig er det å tydeliggjøre – ikke minst overfor den man snakker med – hvilken type dialog man holder på med. Ofte vil dette gi seg ut fra sammenhengen. Står man på en prekestol er det dialog A. Er man med i en buddhistisk-kristen dialoggruppe, så er det dialog B. Sier man at man holder på med dialog B, mens ens egen intensjon med samtalen er dialog A, da har man en skjult agenda.

To oppdrag

Fra et kirkelig ståsted er det samtidig avgjørende å peke på at vi har fått begge oppdrag av Jesus Kristus, kirkens Herre. Dialog A er gitt tydeligst som oppdrag i misjons­befalingen. Dialog B springer ut av den gudsriketanken som stod så sentralt i Jesu forkynnelse og liv. Oppdraget er tydelig i Jesu ord i Bergprekenen: ­«Salig er de som ­skaper fred, for de skal ­kalles Guds barn» (Matt 5,9).

Braut sammenblander dialog A og B. Hun sier at Paulus og urkirken ikke drev dialog. Hun mener da ­dialog B. Det er i det store og hele riktig. De ­virket i en kontekst som var fler­religiøs og tolerant. Urkirken og den senere ­oldkirken var derimot helt grunn­leggende ­engasjert i dialog A, nemlig å tilpasse de gode nyhetene til de ­meningsuniversene de ønsket å tale inn i.

Mer dialog B

Dette betyr ikke at vi ikke skal drive dialog B i dag. Det ville være en merkelig slutning at kirken i dag bare skal gjøre det de første kristne gjorde. I mangfoldsamfunnet er tros- og livssynsdialogen helt påkrevd hvis kirken skal stå i Jesu oppdrag om å være fredsskapere. Det betyr ikke at kirken bare skal gjøre dialog B. Det er da heller ikke dette som skjer. ­Kirken feirer gudstjenester der ­forkynnelsen lyder, barn blir døpt, mennesker ­samles i lovsang og nattverdfellesskap. Barn og unge læres opp i den kristne tro og mange av oss jobber med å tilpasse evangeliet om Guds kjærlighet i ­Kristus til et meningsunivers som i økende grad sekulariseres. Alt dette hører 
med til dialog A. Til dialog B går det veldig få ressurser. Altfor få etter min mening.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt