Krisestab

Dessverre er det slik at noen blant oss dør – hver dag. Noen dødsfall er ventet, andre kommer brått, og noen er knyttet til dramatiske hendelser. Graden av sjokk og sorg kan variere med omstendighetene. Men dødsfall er, som kjent, en del av livet. De aller fleste takler også en slik tung tid. Det er det normale.

Av og til skjer det noe helt ekstraordinært, noe brått og uventet. Er det alvorlig og spesielt nok, som ved ulykker og katastrofer som berører de pårørende og lokalsamfunnet på en traumatiserende måte – ut over det som kan karakteriseres som normal sorg ved dødsfall, setter kommuner krisestab.

Lav terskel

Tiltaket iverksettes for å beskytte og hjelpe folk som i en slik situasjon trenger eksperthjelp ut over det vanlige. Terskelen for iverksettelse synes imidlertid å bli stadig lavere. Stab settes når vi minst venter det – kan det av og til oppleves som.

Dette skal i utgangspunktet være en rasjonell beslutning basert på gitte kriterier. Men spiller også følelser inn, og et ønske om å skåne oss for det normale – når dette er trist og vanskelig?

Det kan synes som at samfunnet blir stadig mer følelsesstyrt, og at vi blir skjørere i forhold til livets ofte uunngåelige utfordringer. Dette framstår som et av det liberale demokratiets utvekster, og som etter hvert kan fremstå som et sykdomstegn – i et ellers oppsiktsvekkende velfungerende samfunn.

Krenket av det minste

Enkeltskjebner blir skjøvet fram, minoritetsbegrepet blir stadig utvidet, og ingen minoritet synes å være fornøyd med tilværelsen. De hevder seg diskriminert og satt utenfor. Folk blir krenket av det minste – eller av ingenting. Og så ropes det indignert og med mye moralsk patos om Forskjells-Norge – i det landet i verden med minst forskjeller.

Listen over forulempninger, som folk mener seg utsatt for, er lang, og den blir stadig lenger. Den synes etter hvert endeløs.

Men vi har aldri hatt det så godt som nå. Aldri har vi hatt større valgfrihet, bedre helsevesen, bedre skole, bedre infrastruktur, bedre jobbmuligheter, bedre økonomi og bedre sikkerhetsnett, dersom noe skulle gå galt, enn det vi har hatt de siste tjue årene. Og alt blir stadig forbedret. Derfor er vi også blant de i verden som er mest lykkelige. Egentlig.

Gå i seg selv

Så, hvor kommer all skjørheten ifra? Er vi blitt selvsentrerte? Eller kanskje vi bare er blitt bortskjemte? De bortskjemte vekker sjelden sympati. Tvert imot.

Situasjonen er blitt så alvorlig at det kan minne om en krise. Noen må gjøre noe. Trolig ville det hjelpe dersom folk går i seg selv. Og greier de ikke å finne ut av det, vil trolig myndighetene sette stab og forsøke å takle alle de personlige krisene som har dukket opp – i kjølevannet av å bo i verdens beste land.