Pål Georg Nyhagen

186

Gud skapte jorden og mennesket. Vi har selv ansvaret for hva vi gjør og ikke gjør

Det er selvsagt ikke feil som troende å engasjere seg politisk; snarere er det en naturlig konsekvens av den fordring som nåden potenserer. Det er også her mulighetene ligger qua Guds medarbeidere.

Publisert: 10. mai 2019

Som kirke har vi et ansvar i verden; et sosialt medansvar i samfunnet. Kristus er Herre både i kirken og i verden og det får konsekvenser. Jesus og urkirkens disipler viste ikke bare individuell oppmerksomhet og omsorg; de talte også makthavere imot. Diakoni og politikk glir ofte inn i hverandre.

Troende bør engasjere seg aktivt også i politikk og i samfunnsspørsmål. Gjør man ikke det, så later man som om Kristus kun er Herre inne i kirken og ikke i samfunnet som sådan: og det er praktisk ateisme. Det betyr ikke at kirken skal styre staten: Jesus ville nettopp ikke tre inn i maktrollen og gripe verdslig makt da folk kom for å gjøre Ham til konge. Men vi skal som troende involvere oss i samfunnet slik også Jesus og disiplene gjorde det. De holdt ikke troen privat, men som jordens salt og verdens lys deltok de midt i samfunnet og ga uttrykk for standpunkter som til tider talte makten midt imot; og de ble derfor ikke sjeldent betraktet som politiske fiender.

Nåde for alle

I evangeliene skiller Bergprekenen seg noe ut; den er navet for hvordan alt annet skal forstås. Jesus understreker at kjærligheten og nåden gjelder enhver; uansett tid og sted. Han sier også at det eneste som fordres er at vi åpner oss, legger vår vanepersepsjon og vanetenkning til side, trer frem og legger våre liv i Hans hender. Tilliten innebærer motet til å miste kontrollen en stund. Som Kierkegaard skrev, så må man kaste seg ut på de 70 000 favners dyp uten sikkerhet; kun på Guds nåde. Mottagelsen av nåden blir en befrielse som gir tilgang på ressurser som potenserer et rikt og utviklende liv med medmennesker på den jord som er oss gitt. Uten at det betyr at vi ikke erfarer uvakre dager og slit. Fordi også dette er en del av livet: Man kan vel ikke lese spesielt mye i bibelen før man får bekreftet det?

Men ofte ser vi uten å se, og hører uten å lytte. Mennesket vil ha frihet og ansvar; dog er ikke alle villige til å betale prisen: Fristelsen til en funksjonalisering av Gud følger alltid med der livet ikke henger på grep; teologien blir så en buffer mellom mennesket og virkeligheten. Mennesket vil altså ha friheten, men på den annen side ikke alltid ansvaret viser det seg; hverken for egen skjebne eller herverk på skaperverket. Man forventer heller kompenserende at Gud «griper inn» der man selv står som ansvarlig. Som det står i Ordspråkene 19:3. «Egen dumhet fører mennesket til fall, men hjertet raser mot Herren.»

Ufortjent gave

Guds nåde er en gave som man får ufortjent. Men gaven innebærer en medfølgende fordring gjennom sitt bydende «reis deg stå opp og gå!»: Det er der ute i det åpne landskapet vi finner oss selv; i møte med vår neste - på godt som på vondt. Fortidens ruiner gir ingen beskyttelse. Vi finner sporene til oss selv i det vi speiler oss i Kristus; det handler om resonans. Om vi virkelig fatter hva gaven faktisk innebærer for oss hva gjelder befrielse, vekst og potensialer, så vil kjærlighetens frukter komme av seg selv; dette er Jesu glade budskap. Vår neste bør så også få samme muligheter; for vi har alle samme Fader. Erkjenner vi at vi har samme Fader, så er vi alle en søskenflokk - og ansvaret for våre søstre, brødre og vårt hjem jorden er med ett klargjort i samme åndedrett som vi undrende og modig reiser oss.

Jesus oppfant verken kjærligheten, tilgivelsen eller nestekjærligheten da Han kom: Derimot vektla Han dette på en ny og sterkere måte - ikke minst gjennom å påpeke at for intet er det mottatt og for intet skal det gis videre -uten det minste blikk på hvem man gir til. Gud selv ofret seg altså for oss; sågar før vi hadde den minste tanke på å omvende oss. Dette underet og disse gavene må vi selv forvalte og viderebringe i form av tanker og gjerninger; vi skal kjennes på fruktene: Ikke på om vi er ortodokse eller ikke. For å parafrasere Hans Børli: Bibelfordypelse er en bra ting – bare du da ikke får bokstaver i hjertets øyne. Jesus viser eksplisitt at om en tolkning av budene står i strid med det å hjelpe og redde et menneskeliv, så må budet vike.

Kjærlighet til den fremmede

Hjelpen til de nødstilte, lidende og svake, til den skjøre jorden vi befinner oss på, vil også samtidig måtte innebære en klar skepsis og kritisk holdning mot egoisme, maktmisbruk, og utnyttelse. Vi fordres bestemt til aktiv kjærlighet til den fremmede, til solidaritet med de utstøtte og minoriteter, og ikke minst bevissthet om vårt ansvar for naturen som er gitt oss av Herren selv. Frans av Asissi målbar og demonstrerte en naturfromhet som maner til ettertanke og handling også i vår tid. Kristus mener at vi er kapable til å forvalte gavene. Nestekjærligheten og forvaltningsansvaret for skaperverket er sammenvevet; nettopp fordi vi lever i et felleskap vi aldri kan fornekte, som også er grunnleggende betinget av naturens goder. Dette er sammenvevede forutsetninger for vårt og våre barns eksistensgrunnlag. Vår kjærlighet, solidaritet og omtanke inkluderer for øvrig også kommende slekter.

Det største budet er å elske sin neste som seg selv. Best oversatt betyr budet at man skal elske sin neste fordi vedkommende er akkurat som oss selv: En ønsket og villet Guds skapning med de samme grunnleggende behov og rettigheter som oss selv. Lignelsen om den barmhjertige samaritan anskueliggjør det tydelig: Det var verken rett tro eller rett gruppetilhørighet som er kriteriene og poenget her. Men selve det å se og så handle i tråd med nådens gave og det ansvaret som Kristus her fastslår som universelt gitt. Vår neste er m.a.o alltid den som rammes av våre holdninger, valg og likegyldighet.

Det er selvsagt ikke feil som troende å engasjere seg politisk; snarere er det en naturlig konsekvens av nåden. Her i vår nye frihet skal vi reise oss opp og gå ut for å delta; rekke en hånd ut mot våre medmennesker og aktivt bidra for hverandre og for jorden. Og det er ikke en alenehandling. Vi fordres til å ta nye valg, bryte grenser og gjøre en forskjell.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere