Biskoper som blir realpolitikere

De som mener at det er enkelt å skille mellom politikk og ­religion er neppe særlig imponert over hva biskoper i Den ­norske kirke har ment om abort de siste månedene.

Jeg skal ikke påstå at det finnes et knivskarpt skille mellom abort som et etisk spørsmål og som et politisk spørsmål. For eksempel vil vår etiske vurdering bety noe for hva vi mener om spørsmålet på den politiske arenaen. Like fullt er det opplagt at selve utformingen av en abortlov primært handler om politikk. Tross alt er Stortinget først og fremst en lovgivende makt.

Slik sett overrasket ikke biskopene i Den norske kirke da de slo fast i en felles uttalelse om abort i februar at de ikke ville «reise spørsmål med lovens berettig­else». Mer underlig var det at flere biskoper­ få dager senere ga full støtte til dagens abortlov. Et unntak var Halvor Nordhaug som synes den tyske abortloven er bedre. Begrunnelsen hans var at «fosterets krav på vern» blir markert i denne loven fordi abortsøkende kvinner må ha en «råd­givende samtale med lege».

Usikre KrF-ere

Biskopenes interesse for å diskutere abortloven – og eventuelle endringer – fremstår ekstra paradoksal i lys av at politikere i KrF ofte holder seg unna slike diskusjoner. «Vi vil erstatte ­dagens abortlov med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv,» sa Knut Arild Hareide­ til NRK under en partiutspørring i 2013. Men han ville ikke si noe om hva slags lov han ønsket seg – sånn helt konkret.

Ulike KrF-politikere har uttalt at de ikke vil «tilbake til nemndsystemet», men særlig mer har de ikke sagt. Kjell Ingolf Ropstad slet med å gi konkrete svar da han ble spurt om akkurat dette av NRKs Fredrik Solvang 23. januar. Senest i Dagsnytt 18 på NRK 26. april uttalte Marie Ljones Brekke, leder for Stavanger KrF, at hun vil at et foster skal «vernes mye sterkere enn det gjør i dag», men la til at hun var usikker på hvordan et slikt lovverk bør se ut.

Med andre ord avviser en rekke kristne politikere – og noen sitter altså på Stortinget for å vedta lover – å si noe spesifikt om hva slags abortlov de ønsker seg. Og så har vi altså biskoper som gjerne slår fast nøyaktig hva slags abortlov Norge bør ha. Det hele er forunderlig.

Realpolitikk

Å få flertall for en innstramning i abortloven i Norge i dag ser ganske umulig ut. Slik sett forstår jeg at politikere ikke prioriterer å utarbeide­ lovforslag som uansett vil bli stemt ned. ­Politikk er også realpolitikk. Er det umulig å endre selve abortloven kan det være mer hensiktsmessig å gjøre noe med aborttallene.

Men biskoper bør være mer opptatt av etikk enn av realpolitikk. Og helt grunnleggende for den etiske vurderingen er statusen for barnet i mors liv. Gjelder ­budet «Du skal ikke slå i hjel» også et lite foster? Står vi overfor et menneske som har rett til liv?

Dessverre gir ikke biskopenes uttalelse klare svar på slike spørsmål. De skriver at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», men hadde de ment at ufødt liv har samme verdi og rett på vern som andre mennesker ville de selvsagt avvist tydelig den norske abortlovens bærende ide. Den ideen gjør foster under tolv uker helt rettsløst; enhver kvinne kan, uansett grunn, kan be norske leger om å ta livet av barnet hun bærer.

Så finnes mange dilemmaer og avveininger om hvordan utforme en abortlov best som også ivaretar kvinner som – av svært ulike grunner – ikke ønsker å bære frem sitt barn. Kanskje har biskopene rett i at kirken har vært for lite opptatt av kvinnenes situasjon. Men det gjør det da ikke rett å avvise fosterets menneskeverd?

Illegale aborter

Når Oslo-biskop Kari Veiteberg skal forsvare dagens abortlov siterer hun den svenske biskopen Ingmar Ström, som på 1970-tallet hevdet at valget stod mellom tidligere, legale og sikre aborter på den ene siden og illegale og farlige aborter på den andre siden og spurte: «Vilket är det kristna valet?»

Argumentasjonen fra Ström (og Veiteberg) avslører at politikk og pragmatikk overstyrer etikken. Den skjulte forutsetningen er at ingen abort kan unngås. Dermed blir eneste spørsmål hvordan abortene vil foregå. Men hvorfor ikke heller tenke at kirken kan redde (noen) liv ved å løfte frem at også fostre har et ukrenkelig menneskeverd?