Toleransens yttergrenser - abort og innvandring

Ytterfløyene opplever misnøye, at de ikke blir hørt og at de blir sensurert. Det kreves mer demokrati og mer toleranse. Og det er viktig at mange, kanskje at alle stemmer blir hørt, at det er en god politisk bredde i partiene – og da også i mediene. 

«Mer demokrati!» er muligens et fengende slagord. Men av og til, i blant ofte, forblir det bare et mantra. Det etterfølges ikke med handling. De nevnte demokratiforkjemperne tyr nemlig gjerne til sensur av de som mener det motsatte av dem selv. Da er de som ba om mer demokrati blitt intolerante og udemokratiske. Blant temaene som for tiden engasjerer og som får blodet til å bruse, som gjør oss blinde og intolerante er: abort og innvandring.

Abort

Det er interessant å oppleve hvordan abortsaken fremstilles av de mest høylytte. De som roper etter mer demokrati, krever gjerne at andre som ønsker å sette grenser for vår inngripen mot det ufødte livet, at de skal holde kjeft. Mener disse altså at de som kjemper for ufødte kvinners rettigheter, krenker fødte kvinners rett til å bestemme over egen kropp? 

Objektivt sett handler abortsaken om en tidslinje fra 0 til 9 mnd – og om når på denne tidslinja det ufødte barnet skal få sine egne menneskerettigheter. Egentlig er det rart at det ikke finnes en verdensomspennende konsensus om når barnet får egne rettigheter, tatt i betraktning Menneskerettighetene, som ellers regulerer det meste. Men hverken forskere, filosofer, teologer eller politikere har et universelt, tilfredsstillende svar på dette. Dermed skulle vi tro at om ikke annet, så bør varsomhet bli verdsatt i abortsaken. Fordi hver dag man kommer nærmere den niende måneden, øker risikoen og usikkerheten, både medisinsk, etisk og juridisk. Når det handler om å avslutte livet til et ufødt barn, så bør vi tillate at noen i demokratiet vårt kjemper for de som ikke kan kjempe selv. De aller svakeste.

Derfor er det urovekkende og uforståelig at så mange ønsker å kneble disse få stemmene – som taler på vegne av de som ikke har rukket å få egne menneskerettigheter. Jeg mener at det ufødte liv fortjener debatt og fokus, fra media, velgere og politikere. Til tross for at det er et veldig vanskelig tema.

Innvandring

Slik abortsaken er en tidslinje, der man er uenig om når det ufødte barnet får egne menneskerettigheter, så handler innvandringsdebatten om et krysningspunkt mellom økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. Det handler om en sunn og naturlig integreringsmessig evne til å absorbere de som kommer inn i samfunnet vårt. Hvor mye kan samfunnet slik vi verdsetter det, egentlig tåle? Det handler i stor grad om toleranse i et praktisk og bærekraftig perspektiv. Innvandringsliberale mennesker setter gjerne en strek over alt dette og mener at spørsmålet som stilles er et uttrykk for fremmedfrykt – og det som verre er. De etterlyser jammen enda mer toleranse disse også.

«I Norge skal vi tolerere alt unntatt intoleranse». Utsagnet er flere ganger blitt løftet fram. Men det er en påstand som er vanskelig å etterleve, og etisk sett kanskje umulig. Det betyr jo at noen sitter med en fasit på hva og hvem som skal sensureres, og hva som godkjennes. Noen skal altså bestemme hva vi får lov til å si og mene. Er ikke det et totalitært utgangspunt?

Er grenser intolerant?

Er grensesetting og grenser som idé intolerant i seg selv? En kan i blant oppfatte at det er for enkelt å gå seg vill mellom toleranse og intoleranse: For noen er det intolerant at vi har landegrenser – eller håndhever vår rett i forhold til landegrensene. Er det intolerant å ha fylkesgrenser? Tomtegrenser? Kan andre lufte hunden sin i hagen din? 

Hva med grenser i antall? Er det intolerant å begrense antallet flyktninger som får slippe inn til Norge slik at vi kan forsøke å holde på en integreringsmessig bærekraft? For innvandrere er jo alle enkeltindivider, medmennesker og verdensbrødre. De er ikke et tall. Er det intolerant av oss å sette et tall på mengden? Var kanskje Alf Prøysen inne på noe da han skrev eventyret om Geitekillingen som kunne telle til 10? «Vi skal ta geitekillingen, sa kua. – Han teller oss, rautet kalven. – Og det får'n ikke lov til, brølte oksen!»

Toleranse er å tåle

Begrepsforståelsen av toleranse er å tåle. Hva med å tåle grunnlaget som vårt samfunn er bygget på? Om vi som er innenfor grensene inviterer noen som var utenfor og led inn i varmen. Ja, da inviterer vi de "nye folkene" til å tåle samfunnet de er invitert inn i, og oss som allerede var der fra før. Samtidig som vi tolererer dem som kommer inn. Enkelte mener at de nye inviterte ikke skal måtte ta til seg kulturen og verdiene som befinner seg på innsiden av grensene til vår kultur. Da oppfattes det slik, at de som inviteres inn, ikke behøver å tolerere vår kultur og våre verdier, mens vi skal måtte tolerere deres verdier og deres normer. Kanskje vi bør bytte ut ordene «toleranse» og «empati» med «tåle» og «hensyn»? Slik gjøres det bedre mulig å styre på en samfunnsrettet måte, og ikke på en individbasert måte. Og kanskje media unngår i større grad polariseringsretorikk.

Andres barn

Jeg elsker mine tre barn mest i hele verden. Utvilsomt! Jeg har vært med å lage dem og oppdra dem. Poenget er at selv om jeg setter mine egne barn høyest, gjør det meg ikke til en intolerant egoist. Jeg føler fortsatt omsorg for andres barn. Men mine barn kommer altså aller først.

Norge er kåret til det beste i verden å bo i. Vi har en stolt historie og en verdifull kulturarv som jeg mener det er verdt å videreføre til de som kommer etter meg. Til mine barn. At noen ser med skepsis på masseinnvandring, fra kulturer som ikke deler våre verdier, bør naturligvis være både forståelig og fullt ut akseptabelt. Det motsatte skaper uro dersom folk opplever seg kneblet fra å uttrykke denne skepsisen. 

De som roper etter mer demokrati, roper etter de som modig står opp imot «toleranse-presset». Et press som egentlig er intolerant. Med dette ønskes velkommen et Norge 3.0. Der man har lov til å elske sine egne barn mest, uten å bli kalt noe annet enn gode foreldre.