Hanne Kiplesund

1

Hvis Jesus ikke stod opp, er troen tom. Da er vi de ynkeligste av alle mennesker

Basert på det rike kildematerialet vi har tilgjengelig, er det få som betviler at Jesus har levd. Oppstandelsen derimot, er det flere som stiller seg kritiske til og ønsker bevis for. Rent vitenskapelig kan ikke religiøse sannheter bevises. Vitenskapen kan ikke forklare overnaturlige fenomener, og det er nettopp det vi har med å gjøre her. I vår tilværelse, hvor alt er relativt, finner vi én ting som er sikkert: alle skal dø en dag, og da er livet på jorden over. Hvordan kan vi da forholde oss til Jesu angivelige oppstandelse?

Publisert: 6. mai 2019

Steinar Stenkopf Sund velger i sitt innlegg i Vårt Land (28.03.2019) å sammenligne Jesu oppstandelse med Snorre Sturlasons beretning om slaget på Stiklestad. Ved hjelp av den historiske metoden argumenteres det for at kildegrunnlaget vi har i evangeliene og i Paulus' brev, gjør Jesu oppstandelse bedre bevitnet enn mange andre historiske hendelser som det forøvrig aldri stilles spørsmål ved. Kan det virkelig sies så enkelt at fordi vi ikke stiller spørsmål ved andre historiske hendelser, må også oppstandelsen svelges uten spørsmål? Vil flere kilder og nedskriving nært opp til den faktiske hendelsen garantere at det har skjedd? 

De fleste kristne tror på oppstandelsen, og dette er et av argumentene som brukes. Hva skjer da i møte med ekstraordinære hendelser i andre religioner? I buddhismen, for eksempel, fortelles det at Buddha kunne gå i det øyeblikket han var født. Hos mange vil også denne påstanden vekke en langt større skepsis enn slaget på Stiklestad. Hvorfor? Nettopp fordi det omhandler noe som strider mot all erfaring av virkeligheten: spedbarn går ikke, døde står ikke opp. Kriger derimot, er nærmest hverdagskost, og lettere å svelge som en reell hendelse. Etter min mening gjør man rett i å stille spørsmål og undersøke grundigere når det kommer til unaturlige hendelser.

Troverdige evangelister

Når dette er sagt, vil jeg selvfølgelig si meg enig i at nærhet i tid til hendelsene, og flere kilder til en begivenhet vil øke troverdigheten. Vi finner fortellingen om Jesu liv, død og oppstandelse i hele fire evangelier, som er skrevet av fire ulike forfattere. I tillegg tar Paulus ́ brev utgangspunkt i at disse tingene har funnet sted. I alt har vi altså fem kilder som direkte omtaler Jesu død og oppstandelse. I denne sammenheng møter vi et problem som i teologien omtales som ”det synoptiske problem”; her er det beretninger som sier mye av det samme, men de er likevel ulike. For å være helt kort, kan man sammenligne dette med mennesker som har opplevd akkurat det samme og forteller om hva som har skjedd: det er variasjoner i hva de fokuserer på og akkurat hvordan det skjedde. Det ville jo virket mer suspekt om de ulike kildene gjengav det samme, helt ordrett. Oppstandelsen er omtalt i evangeliene, og selv om det er variasjoner i fokus og rekkefølge på ting og antall personer her og der, sier de i bunn og grunn det samme.

Her vil jeg presisere at alle de fem kildene understreker at Jesus døde, dette er det øyevitner til, og det fortelles at han ble gravlagt. Hvorfor er dette viktig å få fram? Tidlig i kirkehistorien har noen prøvd å forsvare den kristne troen med å si at Jesus bare tilsynelatende døde. Dermed blir ikke oppstandelsen like vanskelig å svelge, for det var ingen. Evangeliene fastsetter at Jesus virkelig døde, og ble gravlagt – noe som går på tvers av hva forventningen til Jesus var i disippelflokken.

Øyevitner

Ved Jesu grav ble det i følge Matteusevangeliet plassert soldater for å passe på at ingen stjal liket, for å si at Jesus hadde stått opp – slik han selv hadde sagt at han ville gjøre. Etter oppstandelsen ble det rett og slett satt ut et rykte om at soldatene hadde sovnet på vakt, noe som ville blitt straffet med døden, for å dekke over at Jesus virkelig var stått opp. Spørsmålet her blir om hvorfor de ville risikere slik straff, i stedet for å være åpne om grunnen til at graven var tom.

Noe av det som er påfallende i framstillingen om Jesu oppstandelse er hvordan evangelistene peker på øyevitner til at Jesus er stått opp. Øyevitner blir sett på som veldig pålitelige kilder i historisk sammenheng. Det står om ulike personer som møter den oppstandne Jesus Kristus, og i Paulus' første brev til Korintermenigheten (Kap. 15) står det om at Jesus blant annet hadde vist seg for over 500 personer etter sin oppstandelse. Hva er så spesielt med dette? Jo, at flesteparten av disse levde fortsatt da han skrev. I praksis betyr dette, at de første som leste brevene hans, kunne spørre primærkildene; de som selv hadde sett Jesus etter hans død og oppstandelse. Så selv om vi i dag ikke kan etterprøve kildene, nærmest oppfordret Paulus sine tilhørere å gjøre dette.

De første vitnene til oppstandelsen var kvinner, noe som i dag ikke gir oss noen grunn til å blunke. Ser man derimot på hvordan samfunnet var på den tiden, må man nesten sperre opp øyene og lese en gang til. Grunnen til dette er at kvinner ikke ble sett på som troverdige vitner, for eksempel i rettssaker. Hvorfor var det da kvinner som fikk være de første til å se den tomme graven, og Maria som først fikk møte den oppstandne Jesus? På en merkelig måte, blir disse tvilsomme vitnene med på å underbygge troverdigheten – nettopp fordi det ville vært et dumt trekk å dikte opp noe slikt.

Risikabel forkynnelse 

Det er ikke bare kvinnen ved navn Maria som får møte Jesus etter han er oppstått. Det får også disiplene som i følge Johannesevangeliet kapittel 20 sitter bak stengte dører, redde for jødene, etter påskens hendelser. Plutselig står Jesus der i levende live, med sår etter henrettelsen. Vi får beskrevet at disippelen Tomas rett over en uke senere får møte Jesus og ta på han, virkelig kjenne at det er han. Dette møtet, kombinert med at de mottar den hellige Ånd litt senere, fører til en radikal forandring. Disiplene sitter ikke lenger redde, innelåst på et rom, men de forkynner åpenlyst det de har sett og hørt. Apostlenes gjerninger, som evangelisten Lukas antas å ha skrevet, forteller om mange episoder hvor det å påstå en oppstandelse fra de døde fører til både fengsel og martyrdøden. Likevel velger de å forkynne. Ville de risikert både eget liv og velvære hvis dette ikke hadde vært sant?

Det var ikke bare Jesu disipler som hadde gjennomgått en radikal forandring i framtreden fra før og etter de møtte den oppstandne Jesus, det gjorde Paulus også. Fra å forfølge de kristne, snudde han helt om etter sitt møte med Jesus på vei til Damaskus for å arrestere kristne. Folk diskuterer om han virkelig møtte Jesus i det lyset som gjorde at han falt til bakken, selv om han hørte en stemme som presenterte seg som Jesus – slik man kan lese om det i apostlenes gjerninger 9. I 1. Kor 15, skriver Paulus selv at Jesus viste seg for ham, etter å ha vist seg for over 500 personer. Etter dette begynte Paulus å forkynne, og lide for, nettopp det evangelium han hadde motarbeidet så sterkt. Paulus fastholder denne hendelsen som grunnleggende for sitt videre oppdrag: ”er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom” (1. Kor 15:14). Han drar det faktisk så langt at han sier ”Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker” (vers 19). Med andre ord, står og faller meningen med troen på om oppstandelsen faktisk skjedde eller ikke. Og i følge Paulus og de fire evangeliene, er det verdt å håpe og tro på, for de har selv sett og erfart dette.

Bevis nok? 

Øyenvitnene trodde på oppstandelsen. Jesu nærmeste trodde på den. Disiplene, Paulus og mange etter dem, risikerte livet fordi de forkynte budskapet om Jesu oppstandelse. De hadde mulighet til å sjekke kilder og finne ut om dette stemte. Det var bevis nok for dem, er det bevis nok for deg?

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere