Ellen Hageman

Teolog
77

Håpets svøpe

Hva om det ­kristne håpet vi setter vår lit til, hindrer oss fra å ta inn over oss ­klima­-forand­ringenes grusomheter?

Publisert: 6. mai 2019

Jeg tror på Jesu oppstandelse. Jeg tror på påskens budskap om at livet er sterkere enn døden, at Jesus døde for våre synder, og jeg håper på evig liv og en ny himmel og en ny jord for oss alle sammen. Men hva om det kristne håpet vi setter vår lit til hindrer oss fra å ta inn over oss klimaforandringenes grusomheter?

For selv om jeg både håper og tror, er jeg mest av alt redd. Livredd. Etter fjorårets hete- og tørkesommer har klimaangsten etset seg fast. Jeg får ikke fred. April har vært knusktørr hittil. Igjen har vi opplevd skogbranner. I Danmark har de allerede nådd trinn ni, det nest øverste trinnet på skalaen for tørke. Langs norskekysten er grunnvannsnivåene faretruende lave. CO2-utslippene øker. Isen smelter.

Det er neppe grunn til å gjengi flere fakta. Utviklingen går feil vei.

Urovekkende lesning. 

I påska leste jeg ei bok på senge­kanten hver kveld, og nei, det var ingen beroligende andaktsbok. Det var filosof Vetlesens og sosio­log Rasmus Willigs bok Hva skal vi svare våre barn?. Og ­endelig fikk klimaangsten min en retning. For Vetlesen og Willig­ gir optimismen en stor del av skylda for vår manglende evne til å snu utviklingen. Troen på at det skal gå bra, at grønn vekst er kapitalismens klima-quick-fix, mener de to herrene er kamuflering av en pågående katastrofe forkynt av mennesker som vil beholde sine penger, sine privilegier og sin makt. Og de har rett. Selvfølgelig har de det.

Når Erna vil ha oss til å tro at vi skal klare togradersmålet, er det virkelig grunn til å bli skremt. For det hun egentlig sier er business as usual og økonomisk vekst fremfor alt. Gå i fred og tjen forbrukersamfunnet med glede. Det hun burde gjort var selvfølgelig å brette opp erma, og fortelle oss at dette kommer til å bli tøft, og at det eneste hun kan love er at det kan bli litt mindre smerte­fullt dersom vi løfter i flokk. Men dessverre er det isteden en utbredt frykt for menneskers klima­angst i etablerte kretser. Også i kirken.

Alvorlig feilslutning.

Det er som om det kristne håpet på norsk er sausa sammen med den optimismen som ligger til grunn både for forbrukerkulturen og kapitalismen og den norske, sosial­demokratiske velferds­staten. Tro er tillit, og tillit er limet i den norske modellen. Så frykt for Guds skyld ikke! I kirka får vi stadig høre at forbrukerkulturen er overfladisk, men det er en alvorlig feilslutning – forbrukerkulturen preger oss mennesker på dypet. Den styrer våre drømmer om framtida. Den gir oss løftet om en bedre morgendag. Vi tror på alvor at vi med et nytt tredekk i hagen som på trendy vis visker ut skillet mellom ute og inne skal få en enda bedre sommer, mens det vi egentlig visker ut, er skillet mellom godt og ondt.

Kirkemøtet ga sin støtte til klima­streikende ungdom. Nå brenner det! Skrev de. Og så sender Stavanger bispedømme 100 prester på flytur. Og jo da, de innser det moralske dilemmaet. Men hva hjelper det oss? For det viser bare at de ikke har tatt frykten inn over seg. At de er lullet inn i den optimistiske fortellingen om vekst og trygghet. At håpet ­deres er grodd fast i oljevelstand. At skrekken, grusomhetene som venter oss om vi ikke gjør opprør mot det systemet som har ført oss hit, kan anta bibelske proporsjoner før vi aner det.

Vær redd. 

Men Gretha Thunberg har forstått det. Jeg vil dere skal bli redde, sier jenta med flettene. Og det er nettopp også Vetlesen og Willigs poeng: Redde mennesker skjønner at det haster. Redde mennesker skaper uro, bråk, opprør. Mennesker som er redde for å miste det de elsker, er villige til å ofre det som trengs. For vi kommer ingen vei uten offer. Grønn vekst kan aldri bli nok. Det ligger i vekstøkonomiens vesen.

Jeg er redd. Det er så tørt i ­hagen at tulipanene ikke klarer­ å heve blomstene over sitt eget bladverk. Men kanskje er det sånn at den redselen for morgen­dagen som er flytta inn i livet mitt, er mer i overensstemmelse­ med menneskets vilkår i verden enn den norske tilliten. Dersom kirka ikke tar inn over seg den redselen som er langt mer vel­begrunnet enn den koselige øko­logiske optimismen, da går ikke kirka bare glipp av å være en sårt tiltrengt motkultur, men den går også glipp av Sannheten.

Hvis vi ikke tar inn over oss hva vi faktisk kan komme til å oppleve i klimaendringenes kjølvann, reduserer vi oppstandelsen til en gullkant på livet og 
gjør det kristne håpet til en trivi­alitet.

Vi må tørre å se sannheten i øynene. Det på tide å la frykten bli den kraften som skal til for å få gjennom de endringene, de smertefulle endringene, som faktisk må til for at vi skal redde den jorda Gud har skapt.

Bli redd! Gjør motstand! Det er vårt eneste håp.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere