Tor Berger Jørgensen

57

Og nå, dere rike!

På sine eldre dager ble fru Thatcher spurt om det var noe hun angret på i sin politiske karriere. Hun skal da ha svart uten å nøle: «At jeg ikke skattla de rike mer! Jeg kuttet skattene og trodde vi skulle få et «givende» samfunn (a giving society). Det fikk vi ikke!».

Publisert: 3. mai 2019

(Fra en 1. mai preken i Rælingen kirke)

Margaret Thatcher vokste opp i et kirkelig hjem. Faren hennes, Alfred Roberts, var handelsmann og forkynner i metodistkirka. Metodistene tilhører en varmhjertet og sosialt engasjert vekkelsesbevegelse innenfor engelske kirkeliv. En av hovedfigurene, John Wesley, skal ha sagt: «Tjen så mye du kan. Spar så my du kan!» Men tilføyde et ledd med tyngde: «Gi alt du kan!» - Mrs Thatcher gjorde dette Wesley-sitatet til sitt politiske mantra – men hun la vekta på det første leddet: «Tjen så mye du kan!». –

Thatchers erkjennelse

Mrs Thatcher burde visst bedre. Hun kjente sin Bibel! - Eller kanskje hørte hun aldri sin far tale over teksten vi nettopp leste? Fra Jakobs brev:

«Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! 2 Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter! - Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot dere.» (Jak 5,1-6)

Det var kanskje ikke så rart at Martin Luther ikke var spesielt begeistret for Jakobs brev? Var det for politisk radikalt? Luthers kritikk av Jakob hadde andre årsaker. Luther var selv en skarp kritiker av grådighet, og for eksempel renter!

Jesus: «Samle dere ikke skatter på jorden!»

Både Jakob og Luther bygger begge på Jesus: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»  Det er ingen ting Jesus advarer så tydelig og konsistent imot som rikdom og grådighet!

Jesu alternativ

Jesu alternativ var å «samle skatter i himmelen». Det høres rimelig livsfjernt ut. I praksis betyr dette at vi skal være som en nabo – en god nabo – en barmhjertig nabo. På norsk kaller vi dette nestekjærlighet – men hva heter det på engelsk? Der er neste blitt til neighbour. Og det er altså det min neste betyr. I utgangspunktet dreide nestekjærligheten seg om nabolaget, om landsbyen. Vi har et kollektivt ansvar for hverandre!

Hvem var den barmhjertige samaritan

Men Jesus utvider perspektivet radikalt! Da han en gang ble spurt av en «lovkyndig»: «Hvem er min neste?» svarte med den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan!

Kortversjonen er slik: En mann ble robbet av landevegsrøvere på den øde fjellstrekningen fra Jerusalem og ned til Jeriko. Han ble liggende sterkt skadet igjen langs vegen. Det kom både en prest og en diakon forbi – og til slutt en samaritan. Han hjalp mannen! –

Her er det to viktige poenger: En neste er en som hjelper et menneske i nød! Du sjekker ikke om han er en av dine naboer. Og dette gnir Jesus inn: Den gode nesten, idealpersonen i historien, er selv en foraktet person. Han er en samaritan! En ufyselig fremmed. En «uren». - Han var som en forhatt innvandrer hos oss. En vi ikke vil ha som nabo.  – Jesus gjør ikke bare alle utstøtte, alle «ubehagelige», alle urene til vår neste, vår nabo, men han gjør nettopp en som ikke tilhører vårt gode nabolag til Den gode naboen. Til idealnaboen!

Jesus sprenger alle grenser for naboskap. Nabokjærlighet / nestekjærlighet dreier seg om medmenneskelighet! Grenseløs medmenneskelighet.

Marcus Thrane

Vi hadde en kristeninspirert idealist og tidligsosialist i Norge på 1850-tallet: Marcus Thrane. Han skjønte at nestekjærligheten også gjaldt arbeiderne på Blaafargeverket på Modum! Arbeiderne er medmennesker. De er mine naboer. De har krav på et verdig liv.

Han begynte å organisere arbeiderne. Dessverre gikk Blaafargeverket konkurs fordi kineserne fant opp en annen måte å framstille blåfarge på – de trengte ikke kobolten fra gruvene i Norge til sine vakre porselensmalerier.

Det ga Thrane enda mer kraft: Arbeiderforeninger ble stiftet over store deler av det sørlige Norge. Arbeiderne, både de fattige landarbeiderne og de begynnende industriarbeiderne skulle sikres bedre og tryggere vilkår.

Utopisk visjon

Ja, Thrane gikk så langt som å kreve stemmerett for alle menn!  – Men det ble for mye for den norske øvrighet: Det var mot naturens eget orden, mot fornuften og dessuten mot Guds vilje! I dag er stemmeretten «universell». Den omfatter også kvinner! Så radikal turte ikke Thrane være.

Thrane og hans venner ble fengslet, ja, dømt til og med av høyesterett – en dom som ikke akkurat lyser i norsk rettshistorie!

Thrane kom knekket ut etter åtte harde år i tukthus. Han fortsatte som skribent. Men maktet ikke mer da hans kone Josephine, en begavet prestedatter fra Fåberg, døde. Thrane reiste til «den nye verden» – hvor han fortsatte sitt virke i et litt nytt format til han døde i 1890.

1.mai 1886

Her har Thrane fulgt ivrig med. For eksempel da arbeiderne gikk til streik i Chicago 1.mai i 1886. Flere arbeidere ble drept – og dagen ble raskt til den gryende arbeiderbevegelsens store demonstrasjonsdag hvor hovedkampen dreide seg om retten til 8 timers arbeidsdag: 8 timer arbeid, 8 timers søvn – 8 timers familieliv!  Et slikt krav var i henhold til naturens egen rytme, hevdet arbeiderne! Det var liten støtte fra de med makt – inklusive kirka!

Solidaritet og barmhjertighet

Fra Frankrike kom et nytt slagord: Solidaritet! Nestekjærlighet og barmhjertighet var blitt for «klamme» ord! Det var utbrukt og misbrukt!  - I dag går det an se nestekjærlighet – og til og med barmhjertighet i et nytt lys!

Barmhjertighet er i seg selv et spennende ord. Jeg har lenge trodd at det var en sterk understreking av følelser: Barm + hjerte. Men det har en annen valør: Barm består av to ord: b(e)’ og arm. Be er en forstavelse som uttrykker en retning, et fokus. Og arm betyr «fattig», som i Bibelen er mye mer enn å ha lite penger. Det dreier seg om de svake, sårbare, utsatte, de utenfor, de fremmede! Det er disse en skal ha hjerte for!

Det er ikke vanskelig å knytte solidaritet det til den bibelske tanken om «nestekjærlighet». Om rettferdighet. Om ansvar i fellesskap. «Solid» handler om helhet og samhold som gir styrke. Til de svake, de undertrykte. Til proletariatet. De som ikke kan bidra med noe annet enn å føde barn!

Velferdsstatens bibelske dimensjon

Takket være arbeiderbevegelsen, også støttet av mange i kirken, er vi kommet langt. For meg har den norske velferdsstaten en klar bibelsk dimensjon: I fellesskap skal vi ta ansvar for de sårbare. Historien om den barmhjertige samaritan er blitt et samfunnsanliggende. Det handler om et «naboskap» som ønsker å styrke menneskeverdet. Øke den økonomiske likheten. Levendegjøre rettferdigheten. Det handler om solidaritet og om barmhjertighet og nestekjærlighet!

En truet velferdsstat

Men velferdssamfunnet er nå truet! I sin sjel. I sitt hjerte. 

På et mikronivå ser vi det i diskusjonen om retur av norske IS-barn. De får ikke komme hjem og i alle fall ikke med sine foreldre. Hvordan er det moralsk mulig?

På det samme mikronivået: Det går noen få tusen lengeværende, ureturnerbare medmennesker i våre gater. Det er mennesker som lever i limbo. – De oversees fullstendig av våre myndigheter: Uten arbeid og uten det vi ville kalle elementært helsetilbud. Det ville kostet oss minimalt og gitt dem ordninger som muliggjorde at de kunne få arbeid og helsestell - som gode naboer.

«Den barmhjertige-samaritan-ånden/solidaritets-ånden» ser ut til å ha mistet taket på den norske folkesjela.

Økte forskjeller

Og vi ser det på et makronivå: Det thatcherske mantraet lyder også hos oss. Profitt, rikdom og grådighet styrer samfunnet. Avstanden mellom de som øker sin rikdom og de som synker lengre ned i avmakt, blir stadig større. Og det framstilles nærmest som en naturlov!

En del av dette programmet har vært å svekke fagbevegelsen, og gi best mulig vilkår for dem som kan gjøre ting billigst og mest mulig «effektivt». Vi ser at stadig flere faller utenfor! Og verre skal det bli. De gode ordningene som finnes i systemet, blir stadig strammere. NAV – som for meg har en god klang! – får strengere og strengere regelverk å forholde seg til. For vi har ikke råd til å «sy puter under armene på folk!» For mange er NAV det siste halmstrået.  Hvor mye nedverdigende stress er ikke knyttet til stadige krav om nye begrensninger!

En ny utopisk visjon 

Vi kunne trenge en ny thranittisk visjon – som gjerne kan latterliggjøres som mot naturen og som helt urealistisk, men som likevel vil vise seg å ha framtida for seg. Jeg må bekjenne at jeg tror det finnes en slik ide: Denne ideen kalles litt forskjellig, men det vanligste er borgerlønn! Alle medborgere i det gode landet vårt skal kunne leve verdige liv med en minimumslønn. Norge er et rikt samfunn og vi har et felles naboansvar!

En skal i alle fall ikke si at det ikke finnes grunnlag for en slik tanke i Bibelen – både i de sterke advarslene mot rikdom og i understrekingen av den grenseoverskridende nestekjærligheten og barmhjertigheten. Slik både Jesus og Jakob snakket om det! Og slik arbeiderbevegelsen har bygget på tanken om solidaritet med de undertrykte og maktesløse.

1.mai har ikke mistet sin betydning. Vi trenger et framtidsretta solidaritets- og nestekjærlighetsengasjement for vår tid – og for vår felles framtid!

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere