Thomas Peter Randulff

15

Prinsesse i grenseland

Prinsesse Märtha Louise og Shaman Durek er av bispedømmets dialogprest invitert til St.Petri kirke i Stavanger for å presentere sine anliggender.

Publisert: 3. mai 2019

Etter at hun ble selvstendig næringsdrivende i 2002, har prinsessen – sikkert godt hjulpet av sin tittel - opptrått i en rekke sammenhenger og roller i det vi kan kalle grenselandet mellom det fysiske og det åndelige. Hun har drevet «engleskole» (med navnet Astarte etter en semittisk fruktbarhetsgudinne), gitt opplæring i healing, påstått å ha kontakt med døde, gitt ut litteratur der hun fremmer sine alternative praksiser og nå til sist funnet et åndelig felleskap med en tredjegenerasjons shaman, Durek. Sistnevnte skal 9.mai holde et foredrag i New York med tittelen  «Learn how to speak to spirits and connect with your ancestors to have a clear and open communication» (Lær å snakke med åndene og ha god kommunikasjon med dine forfedre)

At hun, i likhet med de fleste av oss, søker innsikt i og erkjennelse av det dypeste i tilværelsen, skal hun selvsagt ikke bebreides for. Heller ikke skal hun bebreides for å misjonere for sine erfaringer.

Det er heller ikke ulovlig, men neppe klokt, å opprette et firma og drive disse virksomhetene på kommersiell basis, selv om det ikke smaker særlig godt å måtte betale inngangspenger for å nå denne innsikten. Men business er business, også på åndsmarkedet! Å finne og leie egnede lokaler for denne virksomheten må hun selvsagt også ha lov til.

Men å invitere den virksomheten inn i og stille kirken til disposisjon for en slik forretningsvirksomhet, er en svært tvilsom praksis. Salg og markedsføring, enten det er ideer eller såpepulver, har andre arenaer å opptre på. Kirkens prekestol, alter og kirkerommet for øvrig er innviet til et annet formål: å formidle budskapet om Jesus Kristus.

Det er den ene siden av saken. Derfor skulle prest og menighetsråd i utgangspunktet ikke åpnet kirken for dette. Den andre siden av problemet er shamanen. En shaman driver en virksomhet som møter det røde lyset gjennom alt det kirken står for i møte med alternative religioner. «Åndemaning» er et av de ordene som beskriver denne virksomheten. Advarslene mot dette er så mange og så sterke at det er unødvendig å spandere mange ord på det. Også av den grunn kan ikke kirken være det rette stedet for dette.

Alternativ religion bør finne alternative arenaer. Den tredje grunnen til å reservere seg mot kirkelig medvirkning er det som kommer fram ved bruken av ordet nemlig dialog. Et ord som har god klang i våre møter med det fremmede. Jeg er for dialog, og som tidligere misjonsprest er dialog noe jeg alltid har vært åpen for og praktisert. Men det er her man tydeligvis går i surr. Selv om en viktig side ved dialogen er å lytte, er det bare èn side av saken. 

I tilfellet med Märtha Louise og shamanen er det presisert at «dialogen» skal settes inn i en ramme tilpasset kirkens virksomhet. Men for øvrig gir man fra seg ordet og muligheten for dypdykk i temaet. Et regissert møte, med andre ord. Men da er det ikke lenger en dialog. En ekte dialog går til kjernen i det de to (eller flere) parter står for. Da må man ikke skjerme seg mot å bli utsatt for påvirkning. Uten frie tøyler blir det hele bare et spill for galleriet, ikke et ekte møte.

Selv om dialogprest og andre uttrykker de beste hensikter, så forholder man seg tydeligvis ikke til at så vel kirke som shaman har som sin hovedhensikt å påvirke. Også dialog er åndskamp! Det betyr ikke fravær av en anstendig, høflig, respektfull og åpen omgangstone i møtet med annerledes troende. Men det tilsier at dialogen krever en helt annen regi og arena enn det som er forespeilt i St.Petri kirke.

Den som verken tror på gode eller onde åndsmakter, har selvsagt ingen problemer med å gå i dialog med hvem som helst hvor som helst. Noe annet er det dersom det virkelig dreier seg om reelle makter. Shamanen legger ikke ifra seg sin identitet og sine hensikter i kirkens våpenhus. Det bør heller ikke presten gjøre. Helt absurd og selvmotsigende blir det i tillegg dersom «dialogen» så helt overlates til den ene part, slik som her.

Da blir spørsmålet om det i det hele tatt er grunnlag for en betalt dialog med en shaman for åpen scene i et kirkerom. Krydret med vakre ord smaker det likevel ikke godt. Det er ikke slik en dialog skal foregå.

I misjonsbyen Stavanger skulle det ellers være enkelt å legge til rette for både dialoger og andre møter der ikke minst misjonærer som har lang erfaring i møte med shamanisme i praksis kunne være en samtalepartner  på et helt annet nivå enn Märtha Louise. Dersom dette da virkelig er et påtrengende behov.

Konklusjon: Märtha Louise må gjerne søke hit og dit og finne verdier hun vil fremme gjennom sine kommersielle virksomheter.

Men kirken er ikke det rette stedet for akkurat det.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere