Leder

Hauge og Marx

Hans Nielsen Hauges vekkelse var i høyeste grad en sosial vekkelse. Han var en radikaler og foregangsfigur.

Hans Nielsen Hauge var ingen sosialist. Han hadde alt fullført mesteparten av sitt livsverk da Carl Marx løp rundt i bleier hjemme i Moseldalen i Tyskland. Derimot la Hauge grunnlaget for en svært sosialt orientert bevegelse som har preget Norge i snart 225 år: Den kristne lekmannsbevegelsen.

Det er interessant å kaste et blikk på det teoretiske grunnlaget Hans Nielsen Hauge hadde for sin virksomhet. Foreldrene hans var «gudfryktige og opplyste bønder», skriver Einar Molland, og i hjemmet fantes skrifter av Luther og Pontoppidan, samt oppbygelige bøker av pietister og prepietister som Johan Arndt. Her var det Bibelens ord om et hellig liv – preget av rene tanker og gode gjerninger som dominerte kristendomsforståelsen.

Men Hauge tok det videre. Han var opptatt av at den åndelige utviklingen ikke bare var et indre arbeid, det handlet også i stor grad om å tjene sin neste ved å gjøre dem i stand til å ta ansvar for seg selv og samfunnet. Hauges vekkelse var i høyeste grad en sosial vekkelse – her var han en radikaler og foregangsfigur. For kanskje første gang i norsk kristenliv åpnet han også for at alminnelige kvinner kunne realisere sine gudgitte evner og ta lederansvar.

I det norske samfunnet var det på slutten av 1700-tallet ingen forutsetninger for å myndiggjøre arbeiderklassen – siden den knapt fantes. Men uten den haugianske vekkelsen ville forholdene for mange arbeidere på 1800-tallet muligens vært langt verre. Kristendom og sosialisme ble av ulike årsaker ikke parhester. En av grunnene til at sosialismen aldri virkelig utfordret det kristne Norge var kanskje at lekfolket allerede var myndig- og ansvarliggjort gjennom Hauge-vekkelsen. Og da internasjonal solidaritet kom på den politiske dagsorden i Norge hadde lekfolket allerede videreført Hauges sosiale visjon i utlandet gjennom misjons- og bistandsarbeid i mange år.

At KrFs ledelse nå løfter fram Hans Nielsen Hauge som ideal er interessant på flere måter, og fortjener en egen kommentar. I forbindelse med dagens 1. mai-feiring passer det imidlertid å påpeke at arbeiderbevegelsen ennå ikke har gitt radikaleren Hauge den anerkjennelsen han fortjener for sin betydning for norske småkårsfolk. Det er et ansvar de bør ta så fort som mulig. Ikke minst fordi det kan bidra til å bygge nye broer mellom to viktige bevegelser i Norge: arbeiderbevegelsen og lavkirkeligheten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Leder