Normalisering av bevæpnet politi

Sett fra utsiden kan den norske feiring av 17. mai framstå selvelskende og sjåvinistisk – og kanskje ekskluderende. I alle fall blir dette hevdet blant enkelte: Feiringen avslører en skamløs form for nasjonalisme, og nasjonalisme har vi gode historiske grunner for å være på vakt mot.

Det beste motargumentet mot dette, har gjerne vært at Norges nasjonaldag er barnas dag. Gatene fylles ikke av militærparader og stive uniformer, men av smilende barneskoleklasser som etter beste evne forsøker å gå på linje med sidemannen, stolt bærende på hjemmesydde faner på loslitte linduker. Det er nettopp det kaotiske mangfoldet som gjør paraden til en fryd, og ikke de rettlinjede, autoritære formene.

LES OGSÅ: Politiet etterlyser vitne etter moskébrann i Egersund.

Med andre ord målbærer 17. mai på sitt beste en myk og inkluderende form for nasjonalisme, som ikke handler om at nasjonen skal vise militære og politiske muskler. I stedet viser nasjonaldagen hva som gjør Norge til et så godt land å bo i: Her er det fritt, åpent og tillitsbasert.

De seneste årene har likevel feiringen fått en dreining, som særlig har vært synlig i Oslo. Gatebildet har fått et mer dystert preg – store busser er satt inn til å sperre sideveier, politifolk med maskingevær patruljerer. I fjor ble det tatt visse forholdsregler også i Trondheim, Stavanger og Bergen, men først i år har Politidirektoratet vedtatt at alle de store byene skal ha bevæpnet politi på 17. mai.

LES OGSÅ: Sørgedag på Sri Lanka.

Det er ikke vanskelig å forstå argumentene for bevæpning av politiet på store arrangementer. På andre samfunnsområder er det god skikk å være «føre var», og alle er enige om at god beredskap og høy sikkerhet er viktig for et godt samfunn. Ingen har dessuten lyst til å være den personen som oppfordrer til å legge våpnene igjen hjemme, om noe skulle hende.

Likevel frykter vi en normalisering av bevæpnet politi på større arrangementer i Norge. Denne tendensen inngår i en forestilling om at verden blir et stadig mindre trygt sted, men har vi egentlig dekning for å hevde dette? Blir verden mindre trygg, eller er det vi som hører mer om terror? Prisen for følelsen av økt sikkerhet på slike arrangementer, kan være en gradvis svekkelse av tilliten i samfunnet. Tilliten kan aldri være hard, den vil alltid være myk og sårbar, fordi vi alle bærer den.