Presset fra to kanter

Mye har vært skrevet om kristendommen i Sri Lanka etter de forferdelige terroristangrepene på kirker og hotell første påskedag. Mye er etter min mening veldig informativt og presist (for eksempel Ed Brown og Johannes Morkens artikkel i Vårt Land, 25. april), men noe inneholder også opplysninger som trenger å korrigeres og nyanseres. Jeg ønsker å bidra med et annet perspektiv og noen andre opplysninger enn de som har kommet frem til nå. Svært mye er nemlig avhengig av de kildene en bruker og de vinklene en anlegger.

Misvisende fremstilling

I Vårt Land 24. april finner vi en artikkel med overskriften «Strid blant srilankiske kristne» der avisen har et interessant og verdifullt intervju med førsteamanuensis ved MF Vitenskapelig høyskole, Iselin Frydenlund, hvor hun beskriver den religiøse – og særlig den kirkelige - historien på Sri Lanka helt fra 1505 frem til i dag. Dessverre er fremstillingen etter min mening misvisende når det gjelder ett hovedpunkt artikkelen, nemlig at «etter tsunamien i 2004 har også karismatiske og evangeliske bevegelser fått fotfeste i landet, noe som ikke har blitt godt tatt imot av de tradisjonelle kirkene».

Og videre, under overskrifter som «Karismatisk bråk» og «Ny religiøsitet» sies det at «de karismatiske bevegelsene har blitt sett ned på ettersom de representerer en form for religiøsitet man ikke kjenner igjen lokalt. Det har skapt mye uro. Det er også forbundet med penger og forestillingen om at man kan kjøpe seg sjeler.» Disse generelle uttalelsene og andre i artikkelen kan bidra til å skape misforståelser og fordommer når det gjelder de evangeliske (egentlig: evangelikale: teologisk konservative og aktivt evangeliserende kristne) og pinsekarismatiske kristne, noe en minst av alt trenger på Sri Lanka - eller andre steder for den saks skyld.

Forrige århundre

Det er ikke riktig at evangelikale og karismatiske bevegelser først fikk fotfeste i Sri Lanka etter tsunamien i 2004. Det har vært etablerte evangelikale og pinsekarismatiske kirker og bevegelser på Sri Lanka i store deler av forrige århundre. De opplevde særlig vekst mot slutten av århundret.

Noen eksempler: Verdens største kirkesamfunn av pinsevenner, Assemblies of God, kom til Sri Lanka allerede i 1919 ved den danske pinsemisjonæren og tidligere skuespilleren Anna Lewini, som fra 1923 ble i Sri Lanka i 25 år. Den har i dag mange menigheter. Ceylon Pentecostal Mission kom i 1924. Den var grunnlagt og ledet av en inder som tok navnet Pastor Paul. Den er riktignok ganske ekstrem på visse områder, men legger vekt på en lokal og kontekstuell kristen praksis. Gospel for Asia kom i 1979, også den fra India. Disse og andre pinsekarismatiske misjonsorganisasjoner og kirker er ikke vestlige, fremmede og «nykolonialistiske», som den buddhistiske antimisjonspropagandaen vil ha det til. De er oftest lokale med nasjonalt srilankisk lederskap og medlemsmasse. Og noen av dem har altså sin opprinnelse, ikke i Vesten, men i nabolandet India.

Relativt sterk

Den evangelikale bevegelsen er relativt sterk og voksende på Sri Lanka. Den består i hovedsak av evangelikale kristne innen de største tradisjonelle protestantiske kirkene, den anglikanske, den reformerte og den metodistiske. De pinsekarismatiske kirkene er jo også evangelikale. De evangelikale i Sri Lanka representeres blant annet av World Evangelical Alliance (WEA) og Lausanne-bevegelsen. Den har interessant nok to internasjonalt svært berømte ledere, sekretæren for IFES (den internasjonale lagsbevegelsen) Vinoth Ramachandra og metodisten Ajith Fernando, begge blant verdens mest kjente og respekterte forkynnere og lærere innenfor evangelikal misjon, også godt kjent blant evangelikale i Norge. Fernando har vært leder for organisasjonen Youth for Christ i Sri Lanka i over 35 år (altså lenge før tsunamien), og organisasjonen har vokst fra å ha omkring fem sentre til over åtti i hans tid som leder. Det finnes dessuten to evangelikale og tverrkirkelige teologiske seminarer. Det betydeligste av dem er Colombo Theological Seminary. Det går tilbake til 1970-årene, og har lærere og studenter fra de pinsekarismatiske, anglikanske, reformerte og metodistiske kirkene. Det tar gjennomsnittlig opp cirka 650 ny studenter hvert år!

Det er riktig at det har skjedd mye etter tsunamien i 2004. Mange ønsket å yte diakonal hjelp til nødlidende og ville samtidig utføre evangelisering og kirkeplanting i et kristent helhetlig perspektiv, slik det skjer i store deler av verden for øvrig. Det har riktignok forekommet økonomiske misligheter, persondyrkelse og læreavvik i noen av de nyere bevegelsene (og i de gamle, likesom i andre kirker og bevegelser). Det innrømmes av dem selv, og de ønsker å bekjempe det. Men dette er likevel ikke det typiske eller dominerende.

Uro innen kirkene

De evangelikale og de karismatiske på Sri Lanka har vært presset fra to kanter, fra de tradisjonelle kirkene, inkludert deler av Den katolske kirke som er den klart største kirken, og fra buddhistisk nasjonalisme. Det er helt riktig som Frydenlund sier, at det er uro innen kirkene. Men hva er årsaken? De historiske kirkene på Sri Lanka er blitt sterkt preget av liberal teologi og har stort sett sluttet å drive misjon med sikte på omvendelse av buddhister, hinduer og muslimer. De har tilpasset seg den religionspluralistiske kulturen på Sri Lanka og har derfor også stort sett fått leve i fred.

De evangelikale og karismatiske kristne derimot, som hevder at Jesus er den eneste Herre og frelser, driver blant annet av den grunn et aktivt misjonsarbeid med sikte på å omvende ikke-kristne. Dette har falt de liberale i de historiske kirkene tungt for brystet og har utfordret status-quo. Men det er også eksempler på at de historiske kirkene som svar på utfordringen fra de nyere uavhengige menighetene – som selvsagt også henter medlemmer fra de historiske kirkene – har begynt med menighetsplanting der de også åpner for å motta nyomvendte kristne. Den teologiske og missiologiske striden mellom de liberale i de historiske kirkene og de evangelikale og pinsekarismatiske kristne i de nyere bevegelsene og uavhengige kirkene svarer i mangt til den vi finner i andre deler av verden, også i vårt eget land.

Antikonverteringslov

På den andre siden presses og forfølges evangeliserende, evangelikale og karismatiske kristne fra den sterke buddhist-nasjonalistiske bevegelsen. Som Frydenlund helt riktig påpeker, prøvde de buddhistiske nasjonalistene på 2000-tallet å innføre en antikonverteringslov i et forsøk på å begrense evangelisk (evangelikal) og karismatisk misjon. En hovedbegrunnelse for slike lovforslag, både på Sri Lanka – og i India fra hindu-nasjonalistisk side – er falske anklager om at kristne misjonærer «manipulerer» og «kjøper» fattige buddhister og hinduer som ikke vet bedre. Disse er offer for misjonærenes uetiske, nykolonialistiske atferd og ender som forrædere både mot sin egen religion og Sri Lanka som buddhistisk land. De er altså paradoksalt nok både «offer» for misjon og «forræder» mot sin religion og sitt land på samme tid. Partiene ville derfor ha lovforbud mot det som ble kalt «illegal enticement». Heldigvis ble disse lovforslagene avvist.

Det er viktig at vi i vest ikke aksepterer eller sprer denne usannferdige propagandaen, for den rammer både misjonærer/evangelister, de srilankiske evangelikale og karismatiske kristne og konvertittene selv, og den har mange ganger ført til forfølgelse og vold mot dem (jf. Ed Brown og Johannes Morkens artikkel). Her må kristne både i Sri Lanka og i verden for øvrig kjempe for retten til misjon og omvendelse som en del av den allmenne religionsfriheten (jf. artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen), og ikke bare som et spesielt kristent anliggende.

Berettigede anklager

Samtidig må også kristen misjon være forsiktig både i sin forkynnelse og praksis slik at ikke diakonalt arbeid og utviklingsarbeid blant fattige kan oppfattes som «kjøp av sjeler». Hjelpen må gis til alle, kristne og ikke-kristne, uten betingelser. Det finnes dessverre eksempler i misjonshistorien på berettigede anklager om at misjonen skapte «riskristne», mennesker som ble kristne for å oppnå økonomiske eller andre fordeler. Men dette er unntaket, ikke hovedregelen.