Verdidebatt

En mot alle

Historien om hvordan én mann satte psykisk helse på dagsorden for en hel nasjon, er en påminnelse om hvor viktige de ikke-statlige kreftene er. De kan føre kamper som ellers ikke ville blitt kjempet - og vinne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I flere år måtte Matrika Devkota banke på dører og kreve å få snakke med makthavere og media, før han nådde gjennom med budskapet sitt: Myndighetenes innsats for psykisk syke var for dårlig.  De fortjente bedre!

Like før påske besøkte Matrika Dignis kontorer i Norge. Han har et nært samarbeid med Himalpartner, som er en av våre medlemsorganisasjoner, og han mottar Norad-støtte til arbeidet sitt gjennom oss. Matrika er en smilende fyr. Han snakker engasjert. Det er vanskelig å forestille seg at denne gløden en gang slukket og var borte i nesten 10 år.

Som tenåring opplevde Matrika å bli alvorlig deprimert. Han orket ikke å gå på skole, orket ikke en gang så mye som å bruke penn og papir. Hjemme lå han, med moren som det eneste kontaktpunktet til omverdenen. Til slutt forsøkte han å ta sitt eget liv. 72 timer etterpå våknet han opp på et sykehus.

Han fikk hjelp, men det gikk mange år før Matrika ble seg selv igjen.  Da han omsider klarte å fungere normalt, var han fast bestemt på å hjelpe andre med psykiske lidelser. Det var en stor oppgave å påta seg.

Nepal er et land med 29 millioner innbyggere, men med svært få psykiatere og psykologer. Dessuten er det mange myter og fordommer knyttet til psykisk helse. På landsbygda mistolker mange det som besettelser, og lidende mennesker bli diskriminert og isolert, ja, i noen tilfeller til og med stengt inne i bur eller lenket til trær.

Da Matrika først begynte arbeidet sitt, tok det ham seks år å i det hele tatt finne myndighetenes plan for mental helse. Dokumentet var i elendig forfatning og tiltakene i det var aldri blitt implementert. Men Matrika gav seg ikke. Han fortsatte å banke på dører, snakket med makthavere og media, stilte krav. Og han startet en organisasjon, Koshish, for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser.

I dag kommer myndighetene til Matrika og kollegaene hans for å få hjelp til hvordan de kan gjøre noe for psykisk syke. De spør ham om hvordan de kan gjøre det han har gjort .

Matrikas historie viser hvordan enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner – vanlige folk, altså – kan organisere seg og fremme sine interesser overfor makthaverne. De – og vi – kan organisere oss og kreve å bli sett og hørt. Det er dette frivillige engasjementet vi kaller sivilsamfunnet. Det er et supplement og en nødvendig korreksjon til staten i ethvert fungerende demokrati.

Matrika er ikke alene. Rundt om i verden finnes det mange som ham: Enkeltmennesker og organisasjoner som utfordrer systemer og strukturer, og myndiggjør svake grupper.  Bare tenk på de unge jentene i Afganistan, som gjennom Ungdom i Oppdrag utdanner seg til lærere i landsbyene sine. Eller kvinnene i Kenya som med støtte fra Pinsemisjonen organiserer spare-grupper og øker sin økonomiske og sosiale status. De krever å bli tatt på alvor. De tvinger myndigheter og samfunn til å se dem og høre dem.

Jeg kunne nevnt flere. Når jeg blar gjennom Dignis resultatrapport for forrige prosjektperiode, fra 2013 til 2017, lyser de mot meg på hver eneste side: Enkeltmennesker, foreninger, grupper, kirker og organisasjoner. 142 A4-sider av ildsjeler, aktivister, grensesprengere og banebrytere. De utgjør sivilsamfunnet i landene hvor de bor.

De gjør som Matrika: Banker på dører, ringer, skriver og arbeider for å fortelle myndighetene at noe må gjøres. Status quo er ikke godt nok. Hva ville verden vært uten slike?

En ting er i all fall sikkert; mange mennesker i desperat nød og fortvilelse ville vært overlatt til seg selv. De som ikke evner å tale sin egen sak. De som ikke våger. De som ingen vil hjelpe, fordi det verken gir dem fortjeneste eller status å gjøre det.

Vi som er kristne har både et ansvar og en unik mulighet til å støtte de mange sivilsamfunnsaktørene som taler for de stemmeløse. Dignis medlemsorganisasjoner arbeider i verdens trangeste korridorer og dystreste hjørner. Der møter de disse ildsjelene, slike som Matrika, og støtter dem i deres kamp mot urettferdighet. De banker på dører sammen med dem, ringer, skriver og jobber tålmodig for å fortelle myndigheter og makthavere at verdens fattige og sårbare fortjener bedre!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt