Kristenfolket, kristendommens verste fiende?

Som de fleste andre i min generasjon, møtte jeg kristendommen via søndagskolen og kristendomsundervisningen på folkeskolen. Her fikk vi høre om en inkluderende Gud som ville alle mennesker vel. Dersom vi fulgte Bibelens ord om hvordan vi skulle leve livene våre, ville det gå oss vel.

Etter hvert som jeg vokste til, begynte dette bildet å slå sprekker. Via historieundervisningen lærte jeg bl.a. om hvordan kristendommen hadde blitt brukt til å legitimere urettferdighet og til å undertrykke mennesker både i vårt og andre land. Luthers oppgjør med den katolske kirken, førte til at jeg begynte å lure på hvordan det kunne ha seg at kristendommen ble oppfattet og praktiseret på så mange og ulike måter. Dette ble forsterket etter hvert som jeg erfarte hvor kritiske og negative deler av kirken og kristenfolket var til arbeiderbevegelsen, en bevegelse som jeg, via min sosiale arv, mente sto for mye av det samme som kristendommen: toleranse, solidaritet med de svakeste i samfunnet og for en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder og verdier.

Uheldig polarisering

Som pensjonist har jeg brukt noe av tiden til å «studere» hvordan det står til med kristendommen i dag og hvordan kristenfolket forholder seg til spørsmål som er spesielt aktuelle i vår tid. Det bildet som tegner seg, bl.a. etter at jeg har lest noe av det som skrives om dette i de kristne avisene, forteller om en kirke og en religion på tilbakegang. Det forteller også om en gruppe mennesker som hevder at kristendommen er deres viktigste referanseramme, men som har ulike meninger om hvordan de hellige skriftene skal tolkes og som er uenige om hvilke konsekvenser kristendommen har både for deres egne liv og for samfunnet.

Satt på spissen: På den ene siden finner vi Kristne arbeidere, en forening som offentligheten hører lite om, men som arbeider i det stille for noe av det jeg oppfatter at arbeiderbevegelsen og kristendommen har felles: solidaritet med de på bunnen av samfunnet. På den andre siden finner vi den delen av kristenfolket som protesterer høylytt de gangene representanter for Den norske kirke, vanligvis i forsiktige ordelag, kritiserer det som den tøylesløse kapitalismen fører til. Mens den første gruppen tilhører den delen av kristenfolket som mener at det norske samfunnet bør være rausere i møtet med mennesker i nød og som stiller spørsmålstegn ved den politikken Israel fører overfor palestinerne, er den andre gruppen som regel enig med dem som mener at muslimene truer det norske samfunnet, som har lite til overs for sosialistene i Arbeiderpartiet og de «røde» i Krf, og som skal ha seg frabedt at noen kritiserer det de oppfatter som Guds utvalgte folk. På den ene siden finner vi de som missliker at profilerte representanter for kristenfolket lover ensomme og fortvilte mennesker Guds nåde dersom de åpner pengeboken, på den andre siden finner vi de som mener dette er gode representanter for kristendommen. Den polariseringen dette fører til, og det hatet dette virvler opp, er uheldig for samfunnet, men først og fremst ødeleggende for kristendommen.

KrFs politikk

Den nye lederen for Krf påstår at kristendommens verdier har preget utviklingen av det norske samfunnet, og viser i denne sammenhengen bl.a. til Kirkens bymisjon, Blå kors og Frelserarmen. Basert på de inntrykkene jeg har etter å ha møtt flere av de som arbeider for disse organisasjonene, har jeg av og til lurt på om det er kristendommen eller det verdigrunnlaget arbeiderbevegelsen bygger som ligger til grunn for det de gjør for de aller svakeste i samfunnet. Derfor er noe som ikke stemmer når den delen av Krf som valgte å støtte høyreregjeringen, de facto fører en politikk som bidrar til større sosiale forskjeller, som fører til at stadig flere er avhengig av den hjelpen som disse organisasjonene tilbyr og som også på andre områder bryter med det kristne verdi- og menneskesynet som denne delen av Krf hevder å stå for. At den delen av kristenfolket som står til høyre for Krf, av og til gir uttrykk for at det er de, og bare de, som er de egentlige forsvarerne av kristendommen, gjør det er enda vanskeligere å forstå hva kristendommen egentlig handler om.

Upopulær skråsikkerhet

Kirken og kristendommens posisjon i Norge er truet. Etter å ha lest noe av det som skrives om dette, får jeg av og til inntrykk av at deler av kristenfolket mener dette først og fremst skyldes muslimene og den økende innvandringen til Norge, utidige angrep fra ugudelige sosialister, kritikk fra profilerte filosofer, psykologer og naturvitere og at kristendom har mistet sin posisjon som skolefag. Slik jeg ser det, skyldes kristendommens svekkede posisjon først og fremst hvordan kristenfolket forholder seg til kristendommen, til hverandre og til samfunnet. Selv om kristenfolket er uenige om hvordan de hellige skriftene skal forstås, får jeg av og til inntrykk av at alle hevder å ha Gud på sin side og at det er bare den gruppen av kristenfolket de representerer, og bare de, som har rett når det gjelder spørsmålet om hvordan samfunnet skal utvikle seg og hvordan de mange og åpenbare utfordringene som samfunnet har skal løses. At de ulike grupperingene ofte bare er opptatt av enkeltsaker og bryr seg lite om helheten, gjør ikke bildet bedre.

Denne skråsikkerheten, denne ensidigheten, denne fordømmelsen av andre måter å tenke og handle på, er den viktigste årsaken til at stadig flere tenkende mennesker vender kristendommen ryggen.