Oddny Gumaer

2

Om å tro

Foran et hav av sultne mennesker, barn som har sett foreldrene sine dø, kvinner som mistet sin verdighet og menn som måtte drepe, rokkes barnetroen og erstattes med tvil og forvirring.

Publisert: 29. apr 2019

Helt siden jeg var ganske liten og, sammen med lillesøster Elin, trasket fire kilometer hver vei for å komme til søndagsskolen der vi hørte om Jesus som gikk på vannet og gjorde vann om til vin, har jeg identifisert meg med de kristne. Det var noen avbrekk her og der, da for eksempel Jesus måtte vike for kampen mot atomvåpen eller da Amnesty fristet mer enn søndagsgudstjenester. Men ellers holdt jeg stø kurs langt inn i voksenlivet. Barna mine lærte tidlig å synge: Alle, alle vil vi ha med til himmelen. 

Med alder kommer erfaring og visdom, og det som en gang var en selvfølge, viser seg å ikke være så selvfølgelig likevel. Som at Norge er best og at vafler spises med syltetøy og rømme. Som at det som står i Bibelen er åpenbart riktig og at det som står i Koranen er åpenbart feil. Som at ateister mangler mening og at alle buddhister ville stemt SV. Som at Gud er god. 

Foran et hav av sultne mennesker, barn som har sett foreldrene sine dø, kvinner som mistet sin verdighet og menn som måtte drepe, rokkes barnetroen og erstattes med tvil og forvirring. Sammen med muslimer som viser en oppriktighet i sin tro og handling som langt overskrider min egen, undrer jeg på hvordan de kan ha en relasjon til Gud som virker mer intim enn min. I møte med ateister som har en kjærlighet til sine neste som er større enn Everest og buddhister som lytter til Bieber forstår jeg at jeg har misforstått. 

Menneskeskapt hat

Jeg har venner som har stoppet panservogner, behandlet syke mens de utsatte seg selv for fare, delt sitt siste måltid og som har gitt bort alt de eide til de fattige fordi de har ønsket å følge Jesu eksempel. Jeg har også møtt mennesker som, ved å lese akkurat samme Bibel, rettferdiggjør undertrykkelse, hat og rasisme og som offentlig utøver en arroganse som deler menneskeheten inn i oss og dem. Så drepes muslimer i sine bønnerom. Så drepes kristne i sine kirker. Så er buddhister ansvarlige for nåtidens største utryddelse av en etnisitet. Så blir gudstroende mennesker fengslet, forfulgt og drept av dem som sier at Gud er død. Så sier de som utfører disse handlingene at de gjør det fordi tro. Fordi gud. Fordi religion. Hvordan kan man lese samme regler og konkludere så ulikt? Hvordan kan en person gi liv og den andre ta når begge har fulgt samme bud?  

Jeg tror ikke vold og hat har noe med Gud å gjøre, men med mennesker. Jeg tror ikke det har noe med religion å gjøre, men med våre korrupte sinn. For hva er vel mer effektivt enn å la Gud og religion ta ansvaret for våre egoistiske handlinger? Når hunger etter makt kan kles ut som lidenskap for sin gud, når hat kan fordekkes som overgivelse til troen kan alle gjerninger rettferdiggjøres. Hvem kan vel gjøre seg til herre over Gud? 

Gylden regel

Det finnes en regel som er nesten identisk i alle verdens religioner og livssyn. Det er det vi kaller den gylne regel, eller nestekjærlighetsprinsippet. At man skal gjøre mot andre det man vil andre skal gjøre mot seg. Dette sa Jesus. Men også Konfucius. Buddha ba oss ikke såre andre fordi vi ønsker ikke selv å bli såret, og Koranen anmoder oss til ikke å gjøre urett slik at urett ikke skal begås mot oss. Mark Twain sa en gang at det var ikke de kompliserte, diffuse og vanskelige stedene i Bibelen han slet mest med. Utfordringen var å etterleve det som ikke kan feiltolkes. Som den gylne regel. Nestekjærlighetsprinsippet. Hadde terroristene som drepte flere enn 300 mennesker på Sri Lanka levd etter dette prinsippet ville volden ikke ha skjedd. Hadde vi alle brukt dette som vår livsguide hadde barn fått nok mat, syke medisiner, flyktninger et trygt sted å bo, ensomme venner og tiggere verdighet. Da hadde vi ikke bombet, men pløyd jorden. Vi hadde ikke plyndret forrådene, men delt av det vi eide. Vi hadde ikke ekskludert, men inkludert, og kanskje lyttet mer enn vi belærte.  

Selv etter å ha sett så mye ondskap i verden tror jeg fortsatt at det finnes en Gud og at han eller hun er god. Når jeg ser en solnedgang eller våren spire kan jeg ikke annet enn å tro. Når jeg ser mennesker vise omsorg, og opplever fellesskap som forener, kjenner jeg en nærhet som ikke kan forklares. Når musikken tar meg til et sted der alt er vakkert, tenker jeg at dette er transendent. Det er også kjærligheten til et annet menneske som overgår all forstand. 

 «Tviler dere ikke på Guds godhet,» spurte jeg en gruppe interne flyktninger som nylig hadde mistet alt de eide og nå befant seg i en midlertidig leir uten noe annet enn det de hadde på seg. De så forskrekket på meg. Hadde jeg gått fra forstanden? «Gud er ikke ansvarlig for dette. Mennesker gjorde dette mot oss,» sa de. «Ta ikke Gud fra oss. For gjør du det har vi ingenting.»       

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere