Grasrota strekker hals

Tidligere sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land forklarer splittelsen og uroen i KrF med den politisk teologiske tenkningen som ligger i grasrota (Vårt Land 22. april). Ok, da må vi forstå det slik at uroen skyldes interne forhold som ifølge Simonnes er en splittelse mellom heltidspolitikerne og grasrota.

Demokratisk frihet

Men hvor kommer da i så fall Frp og Listhaug inn i ligningen? At ulike partier har et budskap som appellerer til segmenter i andre partier, er en av demokratiets minst oppsiktsvekkende fenomener. Tvert imot. Velgere skifter fra tid til annen parti. Heldigvis. Det kalles demokratisk frihet. Simonnes nevner selv at en del på rød side har gått til Ap og MDG – uten at dette gjøres til noe suspekt. Hva er da problematisk med at Frp har en lignende dragning på andre deler av KrF?

«KrF og den nye ledelsen må på en helt annen måte enn tidligere ta på alvor den politisk teologiske tenkningen som ligger i deler av grasrota. Dette har de ikke brydd seg om i det hele tatt til nå. Skal partiet overleve på lang sikt, er de nødt til å gjøre det», sier Simonnes.

Nettopp. Dette høres ut som en riktig og god analyse. Men den kan se ut til å stå i tydelig motstrid til neste avsnitt: «Det var riktig å utfordre den åndelige retorikken til Frp. Og det var egentlig det Hareide begrunnet valget sitt med, at han ikke kunne samarbeide med Frp. Han har selv påpekt at han skulle ha gjort det langt tidligere.»

Håner og mistenkeliggjør

Her gjør Hareide altså det motsatte av det Simonnes anbefaler i forrige avsnitt. Han tar ikke den politisk teologiske tenkningen, som ligger i deler av grasrota, på alvor. I stedet utfordrer han dem. Han håner og mistenkeliggjør, spesielt den angivelige manglende moralske kapitalen i partiet som mange i KrF trolig har som sitt andrevalg. Hareide er en pragmatiker og kan samarbeide med flere partier på Stortinget – til høyre og venstre, men ikke Frp. De bedriver åndelig retorikk. Der går grensa.

Det er brukt mye krefter både fra Hareide og andre på å skape splittelse. Det ser ut til å ha vært vellykket. Splittelsen er et faktum. Å stadig «vise finger'n» til betydelige velgergrupper i eget parti og nærmest forakte deres standpunkter og preferanser, er ingen god oppskrift for vekst og å vinne valg. Tvert imot.

Simonnes mener at den aktuelle velgergruppen på grasrota altså har en politisk teologisk tenkning. Noen har kanskje det, men det er mer sannsynlig at mange på grasrota heller har et kulturelt konservativt ståsted.

Strekker hals

Når ikke KrF klart og tydelig står opp for den kristne kulturarven, og ikke står opp imot de stadig mer omseggripende liberale verdiene, og heller er en pådriver for økt innvandring og ikke er nøkterne og moderate, og for så vidt også omfavner den omseggripende globaliseringen – og også når flere i partiledelsen har et liberalt kirkesyn, ja, så begynner store deler av KrFs typiske velger å strekke hals og se seg omkring. Ja, Frp er et alternativ for en del av dem, Senterpartiet kan være et annet alternativ.

Hadde de vært svensker, ja, så hadde trolig hele flokken begeistret støtte Kristdemokraterna som nettopp har gjort som Simonnes anbefaler og «ta på alvor den politisk teologiske tenkningen» som ligger i deler av grasrota i eget parti – og åpenbart også hos betydelige velgergrupper i andre partier. KD er nå oppe i en oppslutning på 10 prosent.