Det syriske vårofferet

Alle byer har sin egen duft, skriver den palestinske eksilpoeten Mahmoud Darwish. Damaskus lukter av tørkede frukter og jasmin – denne blomsten som assosieres med fred og er en «Guds gave». Hva var vel da mer naturlig enn å kalle den arabiske vårens begynnelse for jasmin-revolusjonen?

Til alle tider og i de fleste kulturer har våren vært et symbol på noe nytt, levende og håpefullt. En evig syklisk gjenfødelse der det unge og spirende vokser ut av det gamle og visne, og slik danner grunnlaget for en ny gjenskapelse, en ny æra.

Men denne overgangen kommer ikke uten motstand, tap og lidelse. Vårens doble hentydninger og metaforiske plassering mellom død og liv, smerte og jubel, mørke og lys, er fremfor alt beskrevet i kunsten og litteraturen. Hvem husker vel ikke Karin Boyes vâre skildringer av det som skjelvende av angst sprenger ut av det frosne og bitterbleke? «Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger».

Da den arabiske våren nådde Syria i mars 2011 møtte den både motstand og omfavnelse. For noen brakte den med seg et pust av frihet og en radikal oppvåkning fra den 40 år lange og kalde vinterdvalen som de to Assad-regimene representerte. For andre derimot, bar den bud om noe illevarslende og ukjent – et vokalt brudd med den konvensjonelle og stilltiende aksepten av reglene i et autoritært styre.

I mitt forskningsprosjekt er det nettopp disse paradoksale erfaringene av revolusjon, krig og tvungen migrasjon jeg følger gjennom de syriske flyktningenes egne stemmer og fortellinger. Inspirert av blant andre den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtins begrep om «polyfoni» - eller flerstemmighet, kan vi forsøke å forstå komplekse omveltninger ut fra flere likestilte og selvstendige historier. En narrativ tilnærming vil dermed fokusere på de personlige mikro-fortellingene og hvordan disse flettes inn i og påvirkes av større politiske og sosiale forhold. Et slikt perspektiv kan hjelpe oss med å nyansere bildet bak overskriftene og få frem vitnesbyrd som ellers ofte marginaliseres eller ties ihjel. I min forskning ligger nyansene i helt vanlige menneskers beretninger om uvanlige, traumatiske og livsforandrende hendelser.

Uavhengig av sine etniske eller religiøse tilhørigheter, deler syrere i eksil en del felles erfaringer som krigsflyktninger. Allikevel er det til dels svært ulike opplevelser av det som skjedde under og etter den skjebnesvangre våren i 2011. Noen personer skildret den euforiske stemningen i gatene da demonstrantene ba om demokratiske reformer som en følelse av «å være født på ny» eller stå foran en befriende «tsunami av håp». Andre betraktet dette historiske vendepunktet som et «usivilisert opprør», en «islamistisk sammensvergelse» eller et «utenlandsk komplott» hvis hensikt var å ødelegge Syria.

Når protestene ble slått tilbake med stadig mer voldelige virkemidler og revolusjonen gikk over i væpnet krig mellom regimet og ulike opprørsgrupper, ble den opprinnelige ideen om en fredelig og verdig overgang til et nytt Syria slukt opp av krefter ingen lenger verken hadde oversikt eller kontroll over.

Mange i min studie har beskrevet den maktesløsheten som følger av å være fanget mellom stridende parter, bli tvunget til å ta parti eller frykte for livet i møte med økende trusler, mistro og hat. Erkjennelsen av at venner, naboer og selv nære familiemedlemmer ble splittet som følge av krigen henger tungt og mismodig over mange av fortellingene. «Til slutt var det ingen som brydde seg om Syria», fortalte en eldre mann oppgitt. «Alle hadde sin egen agenda, og tilbake sto et folk uten fremtid».

I følge fribyforfatteren, Mohammad Habeeb, ble revolusjonen drept i vuggen før den fikk sjansen til å ta sine første skritt. I kjølvannet av dette vårofferet strømmer nå en elv av ufattelige tap, ødeleggelser og knuste drømmer. Så langt anslår Human Rights Watch at over 500 000 mennesker har mistet livet og over 12 millioner er drevet på flukt.

Som i en uoppnåelig Hamsunsk kjærlighetshistorie ble Syrias vei mot demokratiet fylt med få blomster og altfor mye blod. Duften av jasmin er for mange nå bare et bitterblekt minne om hva som kunne ha blitt og hva som gikk tapt. Men som alle byer har også eksiltilværelsen sin umiskjennelige duft, skriver Darwish.  Det er lengselen hjem og «en uhelbredelig sykdom som kalles håp». Og ja, håpet kan oppleves som en lidelse, men også som en styrke, et anker og en strategi for fremtiden.

Lytter man til flyktningenes egne historier, blir man fremfor alt slått av kontrasten mellom dypt traumatiske opplevelser og den sterke motstandsdyktigheten og overlevelsesviljen som er en integrert del av deres migrasjonserfaringer. Livet i eksil går videre - på godt og ondt. For mange knyttes håpet til en trygg tilværelse for seg og sine, samt til mulighetene for et verdig liv i Norge.

Når det gjelder Syrias fremtid, derimot, er håpet mer diffust og flerstemmig. Mange anser drømmen om en ny æra som like fjernt og konturløst som landet de forlot. Andre tenker at, om vesentlige og strukturelle politiske endringer finner sted, så finnes det kanskje håp om en ny vår for Syria.

«Vi kan ikke gi opp», fortalte en deltaker i studiet mitt. Det å holde liv i spirene som ble sådd under den arabiske våren er «en eksistensiell oppgave». En lignende appell finner vi hos mange syriske forfattere, kunstnere og intellektuelle som i eksil fanebærer ytringsfriheten etter mange tiår med sensur og undertrykkelse. I Norge er den Oslo-baserte organisasjonen SPACE et godt eksempel på dette. De ønsker å gjenerobre det offentlige rommet som det syriske opprøret åpnet i 2011 og videreføre visjonen for et demokratisk Syria.

All forvandling, frelse og forløsning har som kjent sin pris, og for Syria har det kostet mer enn noen av oss kan ta inn over seg. Fremdeles er veien mot fremtiden lang og uoversiktlig. Krigen er ikke over. Sårene er ikke leget. Våren er ikke fullbyrdet.

Javisst gör det ont.

Ingrid Løland,

Stipendiat, VID Vitenskapelige høgskole
Senter for misjon og globale studier