Dagens leder i Vårt Land argumenterer for å sikre et økonomisk grunnlag for det tidligere statens religionsvesen, slik at det fortsatt er et reellt grunnlag for å kalle det en folkekirke. Dersom økonomien er sikret uavhengig av medlemstall og reell oppslutning, bør selv andre konfesjoner innen den kristne kirke akseptere at den folkekirkelige lutherdommen blir priviligert, og at de øvrige, som kalles frikirkeligheten i motsetning til statskirkeligheten, blir diskriminert mot - som mindre viktige. Slik leser jeg Vårt Lands leder.
Det er selvsagt mulig å misforstå en slik leder. Det kjempes på flere fronter for å sikre Den norske kirkes økonomi og innflytelse innen norsk kristenliv og samfunnsliv, til tross for en dramatisk synkende oppslutning. Det kan hende at lederen har en utfordring både til politiske miljøer og til den del av norsk kristenliv, som er utenfor folkekirken. Det er folkekirken som er hovedsak for lederen, eller nærmere bestemt institusjonen, ikke primært det folket, som utgjør dens medlemsmasse.
Dersom Staten avslutter sin rolle som skatteinnkrever på vegne av den norske folkekirke, og overlater dette ansvaret direkte til medlemsmassen, har vi kommet fram til en reell demokratisering, Det å være medlem, er frivillig, og det medfører et ansvar. Den situasjonen samsvarer med det ansvar medlemmer i frikirkene tar på seg.
Nå har vi som er utenfor folkekirken, hatt rett til å få tilbakeført kirkeskattøret til våre menigheter og trossamfunn helt siden 1969. Det er jo rett og rimelig at når alle ble belastet med et folkekirkelig skattøre, skulle frikirkelige borgere kunne få dette tilbakeført.
Nå legger denne lederen opp til en ny form for forskjellsbehandling. Uansett hva som skjer av positiv utvikling innen kristne trossamfunn utenfor folkekirken, har det mindre interesse for Vårt Land. Nå gjelder det folkekirkens selvpåførte krise, der bortfallet av medlemmer søkes kompansert med en form for økonomisk forskjellsbehandling, som frikirkelige blir bedt om å akseptere og bistå med, for å redde restene av Statens religionsvesen.
En av de viktigste verdier ved prinsippet om trosfrihet, som den opprinnelige Grunnloven av 1814 avviste til fordel for Staens religionsvesen, er at det stiller alle tros- og livssynssamfunn på likefot i forhold til Staten, og legger et utvetydig ansvar på det enkelte medlem. Dette bør Vårt Land ta inn over seg, i stedet for å forsvare et fortsatt folkekirkeprivilegium, som i voksende grad mister troverdighet.