Hvorfor være stort når man kan ha det bra som et lite - parti?

Et politisk paradoks må det være for små partier særlig, og ikke minst for KrF, at inntar man for klare eller for prinsipielle standpunkt om partiets verdigrunnlag, risikerer man heller å gjøre partiet mindre, enn større. Mange velgere setter riktig nok (i prinsippet) pris på politikere med klare  verdistandpunkt. Likevel stemmer velgerne på store partier som vel, ikke alltid kan sies å være like fastlåst i sitt verdigrunnlag som hva KrF oppfattes å være. I alle fall ikke når det gjelder spørsmål om livets ukrenkelighet og om viktige sider av familiepolitikken.

Store partier med ambisjoner om å nå nær halvparten av velgermassen, har erkjent at det vanskelig kan oppnås med mindre man viser evne til å finne pragmatiske løsninger, vise noe mindre prinsippfasthet i verdispørsmål, og innta noe mer hestehandel-pregede standpunkt. Politikk er som kjent det muliges kunst, og en politisk nødvendighet for store partier dersom de skal å nå fram til de brede velgermassene - og bli oppfattet som et kapabelt styringsparti.

Hvordan skal så et lite, og klart verdibasert parti som KrF forholde seg til sine store, mer pragmatiske og konsensusorienterte politiske storebrødre? Står ikke KrF i fare for å miste sitt ønskede kristendemokratiske særpreg, hvis de samtidig stadig skal jenke sine verdistandpunkt til noe, et sted midt i mellom de to store partiene?

Dette partipolitiske paradokset berøres godt, men på et mer partistrategisk grunnlag av Berit Aalborg i dagens VL. Hun skriver blant annet om KrFs «bane» eller skjebne, at hvis ikke partiledelsen finner ut av hva det vil stå for, eller hvilken politiske farge deres parti egentlig ønsker at velgerne skal oppfatte at de har, kan det gå mer galt.

Velgerens blindhet for farger, vil avhenge av fargens klarhet. Hvis KrF for eksempel mener at familiepolitikken må være tuftet på et sett av mer tradisjonelle familieverdier, ja så si det - ton flagget - i klartekst. Hvis et lite parti som KrF ser seg nødt til å forene sin egen familiepolitikks verdigrunnlag, med noen verdier fra Ap's, og noen fra Høyres, kan det lett bli en risikofylt øvelse, som i verste fall ender opp med en større lekkasje enn tilsig av velgere

Ingen partiledelse, uansett om den kommer fra et stort eller lite parti,  må undervurdere velgernes evne til å se hvilke standpunkt som er mer partitaktisk motivert, i den hensikt å bli litt større, enn de standpunkt som inntas av partilederen på et genuint, verdibasert grunnlag.

De små partiers berettigelse i et demokrati er legio. Men, da må deres ledere kanskje i større grad erkjenne sine roller. I den forstand å kunne være noe mer fornøyd/lykkelige over verdien av å være liten. Og samtidig  innse at majoriteten av velgerne nok setter pris på de små partiers tilstedeværelse og klarhet, men samtidig velger å stemme på store partier. Partier - ofte med uklare, motstridende og pragmatiske standpunkt, men som likevel virker mer betryggende på de mange velgere som ønsker funksjonelle og moderate styringspartier når praktisk politikk skal utøves.