Latin er kirkens morsmål

'Kunne de ikke bare hatt messen på norsk?». Innvendingen kommer rett som det er fra mildt sagt småfrustrerte venner som har vært med til messe: «… Bonæ voluntatis», «… suscípe deprecatiónem nostram», «Quóniam tu solus Sanctus, tu solus Dóminus, tu solus Altíssimus, Iesu Christe». Frustrasjonen er høy når man ønsker å delta i liturgien, og opplevelsen av utenforskap er all time high.

«Jo!», svarer jeg. «Messen er på norsk. Syndsbekjennelsen, tekstlesningene, prekenen, Fadervår er på norsk. Som regel er også de øvrige, liturgiske leddene det». Denne forklaringen når visst «aldri» fram. Messen var på latin, det er opplevelsen når Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei, synges på dette gamle romerske språket.

Sjelden slår det an, dersom jeg i denne samtalen uttrykker synspunktet om at også syndsbekjennelsen og Fadervår burde vært på latin. «Ja, hvis meningen er at ingen skal forstå noe som helst», er gjerne det lett oppgitte svaret, da.

Full forståelse

Jeg forstår de som kommer til messe i Den katolske kirke, og som ikke kjenner latinen, at dette utgjør en sperre, både emosjonelt og konkret. De er verken teologer eller språkmennesker, men alminnelig kristne. Jeg forstår de umiddelbare reaksjonene.

Kanskje må første forutsetning være at man møter latinen med «bonæ vouluntatis» (god vilje). Dette er Kirkens språk over hele jorden, og gjennom Kirkens lange historie. Latin er messens språk. Helt siden Kristus hang på korset med innskriften «Rex Iudaiorum» (Jødenes konge), en innskrift som var skrevet på Kirkens tre språk, hebraisk, gresk og latin, har latin fulgt de troende.

«Jo, men pinsedag talte den Hellige Ånd på alle tungemål, og vi snakker norsk. Evangeliet har kommet til Norge, og skal uttrykkes på morsmålet her!», lyder innvendingen. Den innvendingen er både gyldig og hardtslående. Morsmålet ligger oss alltid nærmest. Kirken har to morsmål. Det er først latin, dernest folkespråket. Å lære seg messens latinske språk, er å lære seg Kirkens morsmål.

Siver inn

Ofte forteller jeg kirkevante protestanter at de egentlig kan latinen, de bare vet det ikke. «Ære være Gud i det høyeste» er det samme som «Glória in excélsis Deo», «Jeg tror på én Gud, den allmektige Far» er det samme som «Credo in unum Deum, Patrem omnipoténtem» og så videre. Du skal ikke ha deltatt på så mange messer, før latinen gradvis siver inn i bevisstheten som meningsbærende ord. I hvert fall ikke om du kjenner ordene fra før på norsk.

I en rendyrket norsk kontekst kunne vi kanskje si at latinen er overflødig, men i Den katolske kirke i Norge ser vi tydelig i benkeradene at menigheten ikke er norsk. Her er det alltid mange nasjonaliteter og ulike morsmål. Latinen blir vårt felles språk. Polakken, vietnameseren, irakeren, eritreeren, kroaten, tamilen, nordmannen, amerikaneren, franskmannen møtes til messen og språklig forenes i messens språk som vi alle kjenner på latin og vårt eget morsmål.

Kirkens morsmål

Reiser vi til hverandres land, vil vi kjenne oss hjemme, om vi deltok på messen i Roma, New Delhi, Paris eller Beijing. Her er vi ikke italienere, indere, franske, kinesere eller nordmenn, men brødre og søstre i den samme Kirke, som sammen kan be «Pater noster» (Fadervår).

Å lære seg messen på latin kan ta litt tid, men den som deltar regelmessig, lærer dette forholdsvis fort. Gradvis kommer det inn under huden, og Kirkens universelle bønnespråk kommer inn under huden og blir en del av oss. Så nært kommer det, at vi knapt merker når vi ber rosenkransen, om vi ba på latin eller norsk.

Jeg er for å feire messen på morsmålet i det respektive land der messen feires. Det språket vil alltid ligge oss nærmest. Men liturgien på latin er essensiell for Kirkens liv. Uten latinen fremmedgjøres vi for Kirkens morsmål, det språket som forener de troende over hele jorden.

Grátias agámus Domino Deo nostro. Dígnum et iustum est.