Bistandsreform – et veivalg

Innlegget er skrevet sammen med Marianne Haugh (Tillitsvalgt NTL) og Odd E. Arnesen (Tillitsvalgt Akademikerne)

En undersøkelse gjort av det anerkjente britiske forskningsinstituttet Overseas Development Institute (ODI) viser at giverland legger stadig mer egeninteresse i internasjonal bistand. Det betyr at land fremmer egen politikk og kortsiktige interesser, på bekostning av langsiktig utviklingspolitikk med fattigdomsbekjempelse som mål.

Kan snu

Det er gledelig å se at Norge kommer godt ut i undersøkelsen og vurderes som en aktør som har nettopp fattigdomsbekjempelse, og ikke kortsiktige politiske vinninger, som mål. Men trenden kan også snu i Norge.

For nøyaktig et år siden ble det annonsert at regjeringen, og utviklingsministeren på den tiden, Nikolai Astrup, skulle igangsette en reform av forvaltningen av norsk bistand. To alternativ ble lagt på bordet: 1. å legge ned Norad ved å integrere direktoratet inn i Utenriksdepartementet, og 2. å styrke Norad som fagdirektorat for norsk bistandsforvaltning.  Debatten som fulgte viste til at en organisatorisk endring mot en full integrasjon kan representere et veiskille i norsk bistandspolitikk og styrke utenrikspolitiske føringer på bistanden.

Avgjørelsen

Avgjørelsen om reform ble etter hvert lagt på is i påvente av å få KrF med i regjering. Bistand har som kjent vært en av KrF sine hjertesaker i alle år, og avgjørelsen om retningen for norsk bistandsforvaltning skulle ligge frem til partiet var trygt plassert i regjeringskollegiet. Som forventet fikk KrF utviklingsministerposten, men ønsket om et eget Utviklingsdepartement ble ikke realisert i regjeringsforhandlingene. Det er likevel store forventninger til KrF i organisasjoner som arbeider med internasjonal solidaritet, og KrFs egen bistandsmelding (Verdivalg og veivalg for en ny tid) fra 2016 fremmer da også langsiktighet, forutsigbarhet og sterkere fattigdomsorientering.

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein sier i en pressemelding om ODI rapporten, at han «ser frem til å videreføre det gode arbeidet som allerede gjøres». Det norske folks oppslutning om bistand har vært stabilt høy over mange tiår. Dette reflekterer et genuint ønske om å bidra til å redusere fattigdommen i verden, noe som også reflekteres i den norske givergleden ved innsamlingsaksjoner.

Veivalg

Vi håper den sterke oppslutningen om bistand for fattigdomsbekjempning videreføres uansett valg av modell for fremtidig bistand. Samtidig tror vi at et styrket Norad er det bedre alternativet av de to om vi ønsker å tilrettelegge for langsiktig utviklingspolitikk. Det er ikke selvsagt at effektiv hjelp til fattige land alltid samsvarer med andre norske interesser som fremmes av Utenriksdepartementet. Et fagdirektorat kan ta et mer faglig og langsiktig utgangspunkt, med en åpenhet mot offentligheten som engasjerer til fortsatt debatt. Dette kan også være et viktig bidrag til å opprettholde den betydelige oppslutningen om bistanden i befolkningen.

Nå har det gått ett år siden den etterspurte reformprosessen ble annonsert. Norad mister dyktige medarbeidere i denne prosessen, og vi som er igjen ønsker å kunne fokusere fremover og jobbe for våre felles mål. Krf har igjen en utviklingsminister og vei- og verdivalgene som KrF annonserte i 2016 er nå reelle. Skal Norge følge den internasjonale trenden ODI beskriver mot større egennytte i bruk av bistanden, eller vil KrFs politiske plattform veie tyngst der en bistandsreform “kan sikre de fattiges interesser, og ikke egeninteresse skal være styrende” som generalsekretær Frafjord Johnson uttalte i 2016?