Hanna Barth Hake

5

Nei – dialog er ikke misjonens arvtaker

Dialog er ikke misjonens arvtaker, og som kirke må vi klare å jobbe med både dialog og misjon. Vi har rett og slett ikke noe annet valg.

Publisert: 25. apr 2019

I Vårt Land 24. april skriver Sofie Braut om dialog, misjon og kirkens rolle, og hun stiller spørsmål om det er slik at dialog nå er misjonens arvtaker og at kirka med sitt dialogengasjement utvanner sin rolle som forkynnende kirke i dagens samfunn. Det korte svaret vil være nei – dialog er ikke misjonens arvtaker, og som kirke må vi klare å jobbe med både dialog og misjon. Vi har rett og slett ikke noe annet valg. La oss utdype:


Dialog dreier seg ikke utelukkende om å skape en gjensidig forståelse og utjevne forskjeller, slik Braut siterer fra Wikipedia. I vår polariserte verden, der mye handler om svart/hvitt og oss/dem, er imidlertid vi som kirke kalt til å holde fram det som forener oss, det vi deler med våre medmennesker. Vi er kalt til å forkynne og å vise i praksis at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og vi er kalt til å stå sammen med alle mennesker av god vilje til å bekjempe ondskap og vold og skape fred. På 1. påskedag, mens vi feiret oppstandelsen og livets seier over døden, ble over 300 drept i angrep mot kirker og hoteller på Sri Lanka. 15. mars ble 50 drept i angrep på moskeer i Christchurch, New Zealand. Det å finne fellesnevnere er livsviktig i en polarisert og tilspisset populisme som brer om seg. Vi kan aldri akseptere at religion blir brukt til å legitimere vold, og da må vi ta ansvar for å skape forståelse og å ujevne forskjeller – og skape en verden der vi kan leve sammen, selv om vi er forskjellige. Av denne grunn er kanskje dialog noe av det aller viktigste vi som kirke gjør. 


Den norske kirke legger i kirkemøtets sak om «Religionsmøte og dialog» (KM 15/16) dialogsenteret Emmaus’ og de kirkelige dialogsentrenes definisjon på dialog til grunn: «Dialog er et møte ansikt til ansikt mellom likeverdige parter uten skjulte hensikter. Jeg går inn i dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandring som kan skje gjennom et møte.» For å utdype:

-          Dialog handler for det første om et møte ansikt til ansikt. Det handler med andre ord om å se hverandre, anerkjenne hverandre og være tilstede i møtet. 

-          Dette møtet skjer for det andre mellom likeverdige parter. Dette handler bl.a. om maktbalanse, og det er det viktig å være bevisst på. Det kan f.eks. dreie seg om norskkunnskaper, utdannelse, posisjoner eller kjønn – eller vår kirkes majoritetsposisjon. Disse momentene som kan påvirke dialogen.

-          For det tredje: Dialogen er uten skjulte hensikter. Det vil si at det ikke er noen skjult agenda, eller et hemmelig ønske, om for eksempel å omvende den andre. Vi går inn i en dialog med en åpen nysgjerrighet på hvem den andre er, og uten at vi ”egentlig” vil noe annet. Dette innebærer ikke at kirken ikke skal drive med forkynning og evangelisering, men vi skal også kunne være i dialog og må da være i dialog på dialogens premisser.

-          Til slutt: Når jeg går inn i et slikt møte, er det ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte.  Dette innebærer at vi må være åpne for at vi selv også kan forandre oss. Vi påvirkes av de menneskene vi møter, og det skjer noe i mellomrommet mellom oss og de andre.


Denne definisjonen har møtt kritikk, og dette gjelder særlig den siste setningen som også Braut kritiserer. For hvordan kan vi med åpne øyne gå inn i noe som kan forandre også oss – kompromisser vi da ikke med sannheten? Som mennesker – og som troende – er vi hele tiden i møter som gjør noe med oss. Vi lar oss berøre, vi endrer oppfatninger og vi lar oss forme. Av familie, venner, menigheten, ting som skjer med oss. Dette står ikke i motsetning til å holde noe for sant. Vi jobber i et kirkelig forankret dialogarbeid av en grunn. Vi tror på Jesu død og oppstandelse, og opplever at vi selv er rotfestet i vår kirkes tro og tradisjon. Vi opplever at mange som er kritiske til dialog tenker at det å gå i en dialog som kan forandre innebærer at troen utvannes eller at vi i verste fall risikerer å miste troen. Ja, det innebærer alltid en risiko å stille eksistensielle spørsmål. Vi opplever imidlertid ikke at vi utvanner vår egen tro gjennom å være i dialog og snakke med annerledes tenkende og troende om det vi tror på. Tvert imot blir vi tryggere på hva som er kjernen i vår kristne tro. Vi går ikke i dialog for å fordype oss i andres tro, men for å bli kjent med andres tro og gjennom det fordype oss i vår egen tro. Vi slutter oss helt til kirkemøtets enstemmige vedtak, der det står: «Dialog og dialogisk tilnærming til mennesker med annen tro styrker og utdyper vår egen tro og gjør oss bedre i stand til å utføre kirkens oppdrag, både som en bekjennende og diakonal kirke.» (KM 15/16)


I likhet med de første kristne lever vi i et samfunn preget av religiøst mangfold. Men til forskjell fra de første kristne bærer vi med oss en flere hundre år lang historie der kirken har vært koblet til maktapparatet og staten. Dette gir oss et særlig ansvar til å være oss bevisst hvordan vi forkynner og hvilket språk vi bruker, og det gir oss et ansvar for å være i dialog med annerledes tenkende og troende. Da må vi klare å jobbe både med dialog og med forkynnelse. Gjennom sitt vedtak fra 2016 slår Kirkemøtet fast at dialog er en del av kirkens oppdrag, på lik linje med misjon (i betydningen evangelisering). Vi som jobber ved de kirkelige dialogsentrene bruker all vår tid og vårt engasjement til å bidra til at kirken kan fylle dette oppdraget. 

 

 

Hanna Barth Hake og Tonje Kristoffersen, Kirkelig dialogsenter i Oslo

Kian Reme og Silje Trym Mathiassen, Kirkelig dialogsenter i Stavanger

Gudveig Kartveit Sundsbø og Maren Lilja Gudmundsdottir, Kirkelig dialogsenter i Bergen

Ivar Flaten, Kirkelig dialogsenter i Drammen

Dag Aakre, Kirkelig dialogsenter i Trondheim



1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere