Verdidebatt

Traumatiserte IS-barn setter samfunnet på prøve

Bør den norske regjeringen sørge for at barn vender hjem til norsk jord?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skrevet sammen med Shahram Shaygani, psykoanalytiker

I den syriske interneringsleiren Al-Hol, befinner det seg omlag 40 barn som har mødre med norsk statsborgerskap. Forholdene til barna er kritiske, preget av både somatiske vel så mye som psykologiske krigsskader, og sykdommer. Bør den norske regjeringen sørge for at barn, og eventuelt deres mødre, – de kvinner som på direkte eller indirekte vis har bidratt til å fremme terrorregimet IS, vender hjem på norsk jord? Det er uten tvil praktiske utfordringer knyttet til dette spørsmålet, men vi har en normativ forpliktelse til å insistere på å hente uskyldige barn hjem til Norge. Rent barnefaglig og rettslig, oppfordres det til å ikke skille ad barn fra deres mødre.

Til tross for at en del av våre naturlige tilbøyeligheter stritter imot denne moralske og juridiske forpliktelsen, bør vi bestrebe å ivareta båndet av lik verdighet og felles menneskelighet. Dette innebærer å styre etter en regulativ idé, et ideal myndige borgere i et liberalt demokrati med fordel bør etterstrebe i deres handlingsliv. Vi bør, i prinsippet, ikke tale om en «terrorist», en «morder», eller et «IS-barn», men snarere en person med voldsideologiske sympatier, eller en person som har tatt liv/har drept, eller et barn med foreldre med IS-sympatier.

Dette er en vanskelig mental øvelse overfor individer hvis ideologiske og idealistiske tankebaner og eventuelle gjerninger reflekterer at de er blottet for medmenneskelighet og empati. For når vi deler verden inn i de rettskafne og de syndige, de gode og de onde, har de selvoppnevnte rettskafne en tendens til å utsette de onde for de mest horrible ting gjennom å bryte hemningene som ligger i menneskelig empati. Etter vårt syn bør norske myndigheter hente mødrene med norsk statsborgerskap hjem sammen med deres barn. Disse voksne bør bli gjenstand for etterforskning, og eventuelt bli rettsforfulgt av det norske rettsapparatet, og dømt på rettferdig vis. Vår håndtering av denne saken vil vise vår holdning og verdier som samfunn, om hvordan vi skal takle ytterliggående mentaliteter når dem kommer innenfra. Skal vi distansere oss fra dem og gjøre dem til noe som ikke er lik oss? Eller skal vi tenke at de var våre barn som ikke utviklet tilstrekkelig grad av lojalitet til sine omgivelser og samfunnet, og dermed ikke følte seg integrert?

Et annet spørsmål er hva slags type menneskesyn vi legger til grunn: et nøkternt menneskesyn, som innebærer at mennesker har potensialet til å utvikle en voldsmentalitet, men også muligheter til foranderlighet? Eller et pessimistisk syn, som innebærer menneskets deterministiske skjebne? Hva vi mister ved å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet er også et spørsmål vi bør stille. Ved å distansere oss mister vi muligheten til å forstå hva det var som gikk så fryktelig galt i deres mentale liv.

Samfunnet har et moralsk ansvar å legge innsats i å skape psykologiske og sosiale forhold som fører til at barn og unge føler seg anerkjent av myndigheter, og av det sivile samfunn i det hele. For når våre barn føler seg neglisjert og faller utenfor, kan nettopp nestekjærlighet og engasjement i lokalmiljøer og samfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder de nærmere i et rikt og raust fellesskap. Her ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og bærekraftig samfunnsliv. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt