Metaperspektiv på forfølgelse av kristne etter angrepene i Sri Lanka

De fryktelige terrorangrepene i Sri Lanka første påskedag gjør oss enda en gang sorgfulle, sinte og redde. Hvem er det som kan utføre slike grufulle handlinger mot medmennesker? Hvordan kan så ekstreme holdninger gang på gang vokse fram i alle deler av verden? Er det virkelig religiøse ideologier som har slike handlinger som konsekvens, eller må en se etter andre årsaker?

Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner. Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak. Hvis dette stemmer, må vi spørre: Rike, velutdannede unge islamister velger å bli selvmordsbombere, og de tror de gjør en god og rett gjerning i religionens navn! Hva i all verden kan få dem til å gjøre slikt? De drepte og skadet uskyldige mennesker, til og med mange barn!

Hvor og hvorfor?

Om folk i Norge på 1970-tallet hørte om forfølgelse av kristne, tenkte en umiddelbart på kommuniststatene i Øst-Europa, Kina og Cuba. Når vi i Åpne Dører i 2008 snakker med folk om organisasjonens arbeid for forfulgte kristne, tenker nesten alle umiddelbart på ekstrem islamisme – IS og Boko Haram. Mange nevner Egypt og Saudi-Arabia når de skal si navn på land hvor de tror kristne blir forfulgt.

Når vi får tid til å gå gjennom World Watch List fra Åpne Dører, nikker de fleste forståelsesfullt over at Nord-Korea er på topp. De forstår at både Afghanistan, Sudan, Pakistan og andre islamske stater er langt oppe på listen. Men når vi så kommer til India og Eritrea, ser de spørrende på oss. Enda mer forundret blir de når vi kommer lenger ned og nevner Kenya, Mexico og Colombia.  Når vi nevner hinduistisk og buddhistisk religiøs nasjonalisme i tillegg til radikal islamisme, er det på nytt forundring å spore.

Historisk perspektiv

Når vi i 2019 opplever at forfølgelsesspiralen av kristne øker, så er det klokt å se forfølgelsen i et historisk perspektiv. Det har alltid vært forfølgelse av kristne. Det begynte i Jerusalem like etter den første kristne pinsen. Det vil si: Det begynte med Jesus selv. Det var noe ved de kristnes budskap de religiøse og politiske lederne, eller også en del av befolkningen generelt, ikke likte. Særlig provoserende var det når noen lot seg overbevise av det kristne budskapet, forlot sin gamle tro og ble med i kirken. Konvertering har alltid vært provoserende – for familien, lokalsamfunn og etniske grupper. Det var ikke bare utfordrende i egen nasjon. Også det at noen kom som fremmede til nye områder og snakket om Jesus, provoserte. For eksempel led apostelen Tomas martyrdøden i Kerala i India, evangelisten Markus i Alexandria i Egypt, apostelen Matteus ved Det kaspiske hav, evangelisten Filip i Akaia, apostlene Paulus og Peter i Rom.

Det er ikke nytt at både muslimer, buddhister, hinduer og asiater generelt sier at kristendommen utgjør en trussel mot deres kultur og religion. De sa det i India for 2000 år siden, i Japan for 500 år siden, og de sier det i Kina, Bhutan og Sri Lanka i dag. Dette fortsatte i Romerriket. I hele Romerriket, både nord og sør for Middelhavet. Til tider var kristne forfulgt i hele Romerriket, i andre tider i deler av riket. Den egyptiske (koptiske) kirke har vært forfulgt i 2000 år!

Grunnen til at kirken vant nytt terreng sørover fra Egypt og inn i Nubia/Sudan og Etiopia for 1400 år siden, var muslimers forfølgelse av egyptiske kristne. Det er ikke nytt at muslimer fordriver kristne.

Kanskje ble evangeliet forkynt i Kina allerede i det første århundre, og i alle fall fra det femte. Kinesisk kirkehistorie er en historie om forfølgelse. Evangeliet ble forkynt i Japan på 1500-tallet. Den første tiden er en historie om overraskende sterk kirkevekst og intens forfølgelse. Like tydelig er Koreas kirkehistorie fra slutten av 1700-tallet. Det er vekkelser og forfølgelse side om side. Forfølgelsen av kristne startet ikke med Kim il-Sung. Den var nesten like intens under den japanske okkupasjonen fram til 1945.

Vender vi oss til vår egen verdensdel, Europa, har forfølgelse også her fulgt kirken fra dens fødsel. I varierende grad og i ulike former. Reformasjonstiden på 1400- og 1500-tallet var preget av forfølgelse av dem som kjempet fram en bibelsk kristendom. Martyrene er svært mange. Da var det den etablerte kirke med sterke bånd til politiske herskere som forfulgte. I forrige århundre er det nazismens, fascismens og kommunismens forfølgelse av sanne kristne som ikke ville kompromisse, som vil huskes.

Når de kommunistiske styresmaktene i Kina igjen, om enn på en annen måte enn under Maos kulturrevolusjon, prøver å kneble kirken med trusler og tvang, så la oss huske at det var i de verste trengselstidene den kinesiske kirken var verdens hurtigst voksende kirke og ble den mest vitale kirke vi kan tenke oss.

Persiske kristne led under forfølgelse fra styresmakter og religiøse motstandere for 1500 år siden. I dag er det andre, muslimske styresmakter som forfølger. Men den iranske kirke viser seg som en av verdens mest vitale og den hurtigst voksende.

Derfor: Når vi ser islamistisk, hinduistisk og buddhistisk terror mot kristne i dag, la oss se det i perspektiv. Det viktigste vi kan lære er at Kirken ikke er blitt knekt av forfølgelse, selv om vi noen steder nesten bare har historiske minner om en levende kirke.

Teologisk perspektiv

Det andre metaperspektivet vi må ha, er det teologiske. Da Gud felte dommen over slangen etter syndefallet (1. Mosebok 3,15), sa han at slangen kom til å hogge kvinnens ætt i hælen, men kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Det er ikke plass for en grundig teologisk drøfting av ordet her, men vi tror det gjelder både Israel/det jødiske folk, Jesus Kristus og Jesu Kristi kirke. Det er jo heller ingen tvil om at slangen hogger hele menneskeheten i hælen. Men frelsesløftet forteller at slangens hode skal knuses. Slangen tapte mot Jesus ved hans død på Golgata – nettopp der det så ut som han vant det endelige slaget. Så tapte han på nytt ved Jesu oppstandelse. Resten av Det nye testamentet, helt fram til avslutningsordene i Åpenbaringsboken, forteller om kampen mellom djevelen og Kirken. Men begivenhetene gjennom historien og ikke minst historiens ende forteller om Kirkens endelige og knusende seier over djevelen, ifølge Åpenbaringsboken. Om det som skjer ved de kristnes liv og gjennom Kirkens historie, skriver Paulus: «Vi vinner mer enn seier!» (Romerbrevet 8)

Denne lærdommen kan europeiske kristne lære fra våre forfulgte trossøsken i andre verdensdeler. De forfølges, men de er seiersvinnere. Vi ser det glimtvis i Iran og Afghanistan, Syria og Irak, Egypt og Etiopia, India og Nepal, Sri Lanka og Indonesia, Kina og Vietnam, Nigeria og Uganda, ja så mange, mange steder. Derfor gjør vi som Jesus sier: «Når dere ser alt dette skje, da løft blikket og rett dere opp …!»