Et epistemisk paradoks, eller et epistemisk underskudd?

Med forbehold om at jeg ikke har forstått godt nok alle hennes krevende filosofiske resonnement om subtil diskriminering og former for epistemisk underskudd, våger jeg meg likevel utpå, med et spørsmål: Hvem har rett til å trekke rette, rettferdige og legitime slutninger om hvem som diskrimineres, når, og i hvilke situasjoner?

Auestad beskriver blant annet en situasjon der "noe" (diskriminerende) var kommunisert, men at det var veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hvordan dette var blitt kommunisert. Auestad sier videre, at en slik situasjon er kjennetegnet ved det hun kaller en type epistemisk underskudd.

Så vidt jeg har forstått kan ordet epistemisk i norsk dagligtale oversettes til kunnskap, innsikt eller erkjennelse. med andre ord: Hvis du og den andre part gjennom dialog/samtale mener å besitte den samme kunnskap, innsikt eller erkjennelse, for å kunne forstå hva som kjennetegner, og/eller er et subtilt uttrykk for diskriminering - hva da? Er det da en reell, likeverdig og likevektig konflikt mellom to ulike, godt begrunnede oppfatninger om hva som er å anse for fordomsfull og diskriminerende atferd - subtil eller ikke? Eller er den parts oppfatninger, som av den andre part ses på som å representere majoriteten, og de institusjonaliserte maktstrukturer, den part som på sett og vis alltid vil kunne tillegges skyld for at det kan oppstå en uheldig epistemiske underskudd i dialogen? Jeg avslutter innlegget uten å gi noe svar, men med å gi meg selv det privilegium; kun at spørre.