Geir Wigdel

21

Torino-kledet, en kritisk gjennomgang

Det er skrevet mye for å vise at Torino-kledet er et sant avtrykk av Jesu kropp i graven. Men mange av de såkalte bevis, holder ikke for en nøktern vurdering eller kritisk blikk.

Publisert: 23. apr 2019  /  564 visninger.

Torino-kledet, en kritisk gjennomgang

Mye energi, vitenskap, spekulasjoner og religiøs glød er lagt ned for å vise at likkledet fra Torino virkelig er et avtrykk av Jesu kropp. Men hvor viktig er det egentlig å redusere frelseren til noen nesten usynlige avtrykk på et (lin)klede? Vel, vi vet at den eneste gangen Jesus skrev noe selv, var det i sand. Er det da sannsynlig at han ville etterlate en avbildning av seg på en tid og i et miljø der avbildning av det guddommelige var strengt forbudt? Særlig en avbildning som antyder at Jesus var mer romer enn jøde.

En del av bevisene for kledets ekthet er både imponerende og tilsynelatende overbevisende. Imponerende i sin detaljerthet når en ser hvor svake og diffuse originalavtrykkene er. Men det opptrer en del åpenbare svakheter i denne ”bevisrekken” som vekker skepsis. Et slikt ”bevis” for at kledet ikke kan være laget i middelalderen, er at da måtte de ha kjent til fotokunsten hundrevis av år før den ble funnet opp, siden avbildningen på kledet er et negativ. Dersom en tenker etter, ser en at dette argumentet er nærmest latterlig. Et avtrykk vil alltid være et negativ, dvs at framstående partier vil være mørke, mens gropene vil framstå som lyse. En kan jo teste dette selv ved å legge hånda på en sotet plate og deretter på et hvitt papir. Dette var selvsagt velkjent i middelalderen så vel som i bibelsk tid.

Det som derimot ikke var velkjent, var utbredelsen av ulike plantearter. Funn av planterester og pollen i kledet er blitt brukt som bevis for at det befant seg i Jerusalem-området på Jesu tid. Men systematisk botanisk kartlegging er av ny dato. Det er derfor høyst spekulativt å påstå at en kan vite i detalj utbredelsen av plantearter så langt tilbake.

Tidsberegningen er et avgjørende punkt for kledets autentisitet. En karbon-datering i 1988 viste at kledet sannsynligvis stammet fra ca år 1300. Dette kunne vært et avgjørende bevis for at kledet var ”konstruert” i middelalderen (i likhet med mange andre ”autentiske” relikvier). Derfor var det mer enn kjærkomment da noen kunne vise at denne dateringen ble foretatt på en innfelt lapp. En slik innfelling skal visstnok ha funnet sted rundt år 1500 for å kamuflere at et stykke av kledet ble klippet av for å bli gitt bort som relikvie. Uheldigvis var denne reparasjonen så dyktig utført at de som foretok dateringen i 1988 ikke oppdaget feilen. Men det hefter mange paradokser ved denne (bort)forklaringen.

Det virker unektelig merkelig at de lærde vitenskapsfolk, som skulle foreta dateringen, ikke oppdaget at de brukte en innsydd lapp ved prøvetakingen. Spesielt tatt i betraktning den utrolige mengde informasjon de ellers har funnet i kledet. Og hvordan var det i det hele tatt mulig å foreta en reparasjon av et klede som var halvannet tusen år gammelt. Finnes andre eksempler på tekstiler av en slik alder som kan klippes og bearbeides? Og hvordan var det mulig rundt år 1500 å finne et klede som var nærmest identisk med denne gamle originalen? Selv om reparasjonsbiten allerede hadde den anselige alder av 2-300 år, ville den vært av en helt annen vevning enn originalen. Og hva slags avansert innsyingsteknikk disponerte håndverkerne på 1500-tallet som gjorde det mulig med så fullkomne reparasjoner at det kun kan avsløres ved moderne UV-fotografering. En siste naturlig innvending er at dersom eieren på 1500-tallet disponerte et klede som var umulig å skille fra originalen, hvorfor ta bryet med å ødelegge kledet for å gi bort et relikvium. Ja, er det i det hele tatt tenkelig at en from kristen på den tida ville tenke på å klippe i et klede som hadde berørt kroppen til Herrens salvede?

Hvordan de opprinnelige merkene på kledet kan ha oppstått, er visstnok et mysterium. Påstanden er at siden fargeavsettingen er ørtynn og tredimensjonal (?), må den være avsatt ved en ekstremt høy energiutladning i løpet av svært kort tid. Dette skal så være et ”bevis” på at Jesus forlot likkledet i en slags dematerialisert form. Men en slik forklaring strider både mot anerkjente naturlover og til dels mot bibelteksten. Bare påstanden om at bildet er tredimensjonalt er meningsløs når avsetningen er mikrotynn på et todimensjonalt objekt. Et annet problem er hvordan en slik utstrømning av atomplasma (eller hva det nå var) skulle resultere i et detaljert avtrykk av objektets utside, og kun det. Bibelen forteller at Jesus viste seg som en fysisk kropp etter oppstandelsen. For å få dette til å stemme med at han forlot graven som en plasmastrøm, må han altså ha materialisert seg i etterhånd, til og med i fullt påkledd form. Dette er kjent som teleportering i fantasy-litteraturen. Nei, problemet med å forklare hvordan merkene på kledet opprinnelig er laget, er nok mangel på fantasi hos dem som har prøvd å finne forklaringer.

Avslutningsvis et eksempel på selvmotsigelsen i ”bevisene” for ekthet. Det påstås av noen at framstillingen av Jesus i kirkekunsten endret seg i samsvar med kledets avbildning i tida etter at det ble kjent i middelalderen. Samtidig påstås det at det sanne bildet ikke var tilgjengelig før kledet ble avfotografert. Så hvordan kunne et utilgjengelig bilde influere på kirkekunsten hundrevis av år før det kunne sees? Forklaringen er jo snublende enkel. Jesu ansikt på kledet er slik fordi det er i samsvar med den dominerende forestillingen på den tida kledet ble laget. Den forklaringen understøttes av at ansiktet minner mer om en romer enn om en jøde fra Israels land. Helt til slutt vil jeg minne om Jesu ord til tvileren Tomas: ”Salige de som ikke ser, men enda tror”.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere